Sognsvann rundt medsols 27. juni 2012

I fjor oppdaget jeg Sognsvann rundt medsols eller SRM som det heter blant de innvidde. Løpet som hver onsdag i sommerhalvåret samler et par hundre masokister som beiner så fort de kan de 3 258 meterne rundt vannet. Alt fra hobbymosjonister i alle aldre til en og annen profesjonell mellomdistanseløper er å finne på startstreken.

Etter første løp var jeg hekta på SRM. Forbedringskurven var bratt, og snart handlet hver onsdag om å knipe inn noen sekunder i forhold til gangen før. Og stort sett hver gang ble det en ny pers hvor jeg tenkte at nå kan jeg umulig løpe så mye som et sekund raskere enn dette her. Ved slutten av sesongen løp jeg 1 minutt og 11 sekunder raskere enn debuten og hadde presset ned tiden til 13.44.

SRM er forferdelig vondt. Man har knapt passert volleyballbanen før pulsen er oppe i maks og man lurer på hvordan i all verden man skal klare å holde det gående rundt resten av vannet. (Det er for øvrig på SRM jeg har kommet opp i høyeste puls noen gang på 202 slag i minuttet!) Langs vestsiden av vannet begynner blodsmaken i munnen å melde seg. På kortsiden av vannet begynner magen å bli urolig, og på østsiden av vannet setter brekningsrefleksene i gang. De uendelig lange siste hundre meterne er det om å gjøre å ikke kaste opp, noe man endelig kan gjøre når man har passert målstreken og kan falle om på plenen og la brekningene få fritt utløp (det kommer jo ikke noe opp da).

I går var det årets første SRM for min del, og jeg var spent på hvordan det ville gå i forhold til i fjor. Jeg tvilte på at jeg ville klare å løpe like raskt som bestetiden min. Jeg har ikke løpt mange korte løp med høy intensitet i år bortsett fra Holmenkollstafetten og bakkeløpet Rett til værs i begynnelsen av juni, så beina har vært mest innstilt på langturer. Jeg tenkte at en grei målsetting var å komme inn under 14 minutter.

Tidligere på dagen gruet jeg meg ganske mye til det smertefulle kvarteret som jeg visste ventet senere på kvelden. Sånn er det egentlig hver onsdag jeg skal løpe SRM på kvelden, og jeg prøver å tenke minst mulig på det (med vekslende hell) og bare stille opp og la det stå til. Jeg har vel også blitt bedre til å takle løpenervene i forkant, etter hvert som man har fått mer øvelse i å være med i konkurransesituasjoner og i å ha det vondt.

Etter en rolig oppvarming rundt vannet er det endelig klart for å teste årets SRM-form. Starten går og jeg setter ut i et noe roligere tempo enn jeg gjorde de siste gangene i fjor. Beina kjennes ganske lette og greie ut. Det holder også fram til den andre svingen langs vestsiden av vannet før ubehaget begynner å sette inn. Når det først har skjedd er det bare å stå i det. Jeg løper forbi en del stykker, og en del stykker løper forbi meg, som vanlig er på SRM. Rundt meg puster og peser folk og det er også en trøst å føle at du ikke er den eneste som har det vondt. Noen har det til og med kanskje enda vondere ut fra lydene de utstøter. Jeg kommer endelig i mål og slenger meg i god gammel stil ned på plenen og kaster opp uten å kaste opp, og bruker de siste kreftene jeg har på å krype inn under skyggen av nærmeste tre og legge meg i stabilt sideleie. Men utrolig hvor fort man kommer seg (Garmin viste recovery heart rate på 62) og i løpet av et minutt er kvalmen erstattet av euforien over at man er ferdig for denne gang, og skal hjem og spise hjemmelaget pizza og se på semifinale i EM. Tiden ble 13.58. Altså godkjent. Neste gang er målet 13.55. Jeg har definitivt noen sekunder å hente i starten. Og i løpet av sommeren håper jeg at jeg slår tiden fra i fjor. Og en vakker dag kanskje under 13.30…?

Garmin-data fra løpet: http://connect.garmin.com/activity/193626271