Sognsvann rundt medsols 27. juni 2012

I fjor oppdaget jeg Sognsvann rundt medsols eller SRM som det heter blant de innvidde. Løpet som hver onsdag i sommerhalvåret samler et par hundre masokister som beiner så fort de kan de 3 258 meterne rundt vannet. Alt fra hobbymosjonister i alle aldre til en og annen profesjonell mellomdistanseløper er å finne på startstreken.

Etter første løp var jeg hekta på SRM. Forbedringskurven var bratt, og snart handlet hver onsdag om å knipe inn noen sekunder i forhold til gangen før. Og stort sett hver gang ble det en ny pers hvor jeg tenkte at nå kan jeg umulig løpe så mye som et sekund raskere enn dette her. Ved slutten av sesongen løp jeg 1 minutt og 11 sekunder raskere enn debuten og hadde presset ned tiden til 13.44.

SRM er forferdelig vondt. Man har knapt passert volleyballbanen før pulsen er oppe i maks og man lurer på hvordan i all verden man skal klare å holde det gående rundt resten av vannet. (Det er for øvrig på SRM jeg har kommet opp i høyeste puls noen gang på 202 slag i minuttet!) Langs vestsiden av vannet begynner blodsmaken i munnen å melde seg. På kortsiden av vannet begynner magen å bli urolig, og på østsiden av vannet setter brekningsrefleksene i gang. De uendelig lange siste hundre meterne er det om å gjøre å ikke kaste opp, noe man endelig kan gjøre når man har passert målstreken og kan falle om på plenen og la brekningene få fritt utløp (det kommer jo ikke noe opp da).

I går var det årets første SRM for min del, og jeg var spent på hvordan det ville gå i forhold til i fjor. Jeg tvilte på at jeg ville klare å løpe like raskt som bestetiden min. Jeg har ikke løpt mange korte løp med høy intensitet i år bortsett fra Holmenkollstafetten og bakkeløpet Rett til værs i begynnelsen av juni, så beina har vært mest innstilt på langturer. Jeg tenkte at en grei målsetting var å komme inn under 14 minutter.

Tidligere på dagen gruet jeg meg ganske mye til det smertefulle kvarteret som jeg visste ventet senere på kvelden. Sånn er det egentlig hver onsdag jeg skal løpe SRM på kvelden, og jeg prøver å tenke minst mulig på det (med vekslende hell) og bare stille opp og la det stå til. Jeg har vel også blitt bedre til å takle løpenervene i forkant, etter hvert som man har fått mer øvelse i å være med i konkurransesituasjoner og i å ha det vondt.

Etter en rolig oppvarming rundt vannet er det endelig klart for å teste årets SRM-form. Starten går og jeg setter ut i et noe roligere tempo enn jeg gjorde de siste gangene i fjor. Beina kjennes ganske lette og greie ut. Det holder også fram til den andre svingen langs vestsiden av vannet før ubehaget begynner å sette inn. Når det først har skjedd er det bare å stå i det. Jeg løper forbi en del stykker, og en del stykker løper forbi meg, som vanlig er på SRM. Rundt meg puster og peser folk og det er også en trøst å føle at du ikke er den eneste som har det vondt. Noen har det til og med kanskje enda vondere ut fra lydene de utstøter. Jeg kommer endelig i mål og slenger meg i god gammel stil ned på plenen og kaster opp uten å kaste opp, og bruker de siste kreftene jeg har på å krype inn under skyggen av nærmeste tre og legge meg i stabilt sideleie. Men utrolig hvor fort man kommer seg (Garmin viste recovery heart rate på 62) og i løpet av et minutt er kvalmen erstattet av euforien over at man er ferdig for denne gang, og skal hjem og spise hjemmelaget pizza og se på semifinale i EM. Tiden ble 13.58. Altså godkjent. Neste gang er målet 13.55. Jeg har definitivt noen sekunder å hente i starten. Og i løpet av sommeren håper jeg at jeg slår tiden fra i fjor. Og en vakker dag kanskje under 13.30…?

Garmin-data fra løpet: http://connect.garmin.com/activity/193626271

Nordmarka skogsmaraton 16. juni 2012

Jeg var i tvil på om jeg egentlig var klar til å prestere noe særlig bra på lørdag, etter en variabel oppladningsuke med 30-årsfeiring (min egen), sommerfest med jobben og i det hele tatt en livsstil de færreste kanskje vil forbinde med maratonløping. Like fullt visste jeg jo at jeg og Torill (fast løpekamerat) hadde gjort ”leksene” våre, ved at vi hadde løpt en langtur på 2 til 3,5 mil nesten hver helg i mai og fram til nå. Skogsmaratonløypa hadde vi løpt gjennom et par ganger (minus omveien til Hakkloa), så vi visste hva vi gikk til. Det var heller ikke mitt første NSM. Jeg debuterte i fjor, så spenningen var knyttet til om jeg ville klare å løpe fortere i år. I fjor gikk det over all forventning. Siden det var mitt første maraton og det var en kupert løype var målet den gang 4.30. Så jeg gråt nesten av glede da jeg kom inn på 3.57. I år var målet 3.55, med et håp om å presse det ned mot 3.50.

Som alle andre som skulle ut og løpe skogsmaraton denne lørdagen, var dagens første utfordring bekledning. Yr.no var til lite hjelp med en helgardering på 0,3-13 mm regn i tidsrommet for løpet. Korte tights eller lange tights? Kortarmet skjorte eller langsarmet skjorte? Steps eller sokker? Et enda større og viktigere spørsmål som ikke hadde noe med været å gjøre, var om jeg skulle bruke mine nye lekre knæsj oransje adidas adizero adios. Jeg hadde løpt med dem et par kortere turer, men var i tvil på om de var tilstrekkelig løpt inn. Ekstra bekymringsverdig var at det føltes som om de var litt vel mye i kontakt med storetærne når jeg tok dem på. Hvordan ville det da føles etter 4 mil med løping?

Tre kvarter før løpet kjører Torill og jeg inn på parkeringsplassen på Sognsvann og regnet bøtter ned. Vi drøyer det i det lengste i de varme og deilige bilsetene, mens vi sender empatiske tanker til løperne som hadde startet kl 9. Regnet letter heldigvis noe, og etter at vi har skiftet i garderoben (det ble korte tights, kortarmet skjorte, sokker og superskoene adidas adizero adios) og hentet startnummer stikker sola fram. På startstreken står et rekordstort startfelt klare til dyst, og SRM-speaker Heming sprer god stemning.

Startskuddet går og de første kilometerne går ut på å posisjonere seg i løypa, å løpe forbi noen her og der, passe på å ikke kræsje inn i noen, holde litt igjen så pulsen ikke går i været, men samtidig for hver kilometer passe på at man følger tidsskjema som er et papirbånd som jeg har klistret rundt håndleddet der det står 03.55 på (geniale bånd som man kan lage på: http://www.marathonguide.com/fitnesscalcs/PaceBandCreator.cfm).

De første kilometerne går raskere enn tidskjema, men dette betyr selvfølgelig også at pulsen ligger urovekkende høyt. Dette velger jeg etter hvert å ignorere ganske enkelt ved å skifte displayet på klokka fra puls-visning til tid-visning. Torill henger på som en klegg selv om hun på forhånd har sagt at hun går inn for en rolig start i det som for øvrig er hennes maratondebut. Et sted mellom Bjørnholt og Hakkloa drar hun ifra i et forrykende tempo. Jeg prøver å henge på, men jeg mangler det ekstra giret og avstanden blir større og større. Ved halvmaratonsmerket viser klokka 1.55 så i forhold til tidsskjema ser det veldig lovende ut. Ved neste drikkestasjon er Torill på vei ut mens jeg er på vei inn, så pit-stopen gjør jeg så kort som mulig og klorer meg fast i ryggen hennes. Ved Kikut er det påfyll med rosiner og risting av noen utrolig stive bein som nå skal inn i et av de hardeste partiene i løypa. Etter en kort oppoverbakke etterfulgt av en nedoverbakke og noe bortover, er det 3 forferdelige seige kilometer opp mot løypas høyeste punkt. Heldigvis er jeg mentalt forberedt på denne prøvelsen, og har lært etter fjorårets løp og alle treningsturene at når du tror at du kanskje ser toppen, så er det enda masse oppoverbakker igjen så bare bit tenna sammen og sett et ben foran det andre og pust dypt ned i magen og senk skuldrene og ikke se for mye framover…

Løypeprofilen. Ganske brutalt.

Endelig etter alle monsterbakkene kan man sette utfor i nesten 2 kilometer før man igjen skal klatre opp grusveien til Kobberhaughytta i en laaang kilometer. På matstasjonen ved Kobberhaugene er det som kjent loff med syltetøy å få. Mer av næringsvett enn av matlyst griper jeg en skive og kaster meg inn på stien, eller rettere sagt sjangler inn på stien mens jeg holder på å kveles av loffskiven som jeg har stappet i sin helhet inn i munnen. Selv om det er gjørmete og tungt å gå over på sti, gjør det også godt å få variasjon i underlaget og ristet litt løs. Ut av stien er det bare å spille på lag med tyngdekraften og peise nedover bakkene. Selvfølgelig gjør det vondt i alle ledd i kroppen, og som jeg hadde fryktet på forhånd er storetærne fryktelig vonde. Men nå er det snart bare en mil igjen og jeg er ganske sikker på at jeg vil overleve. Det verste som gjenstår er de to fæle bratte bakkene opp mot Ullevålseter, de korte bratte oppoverbakkene etter Ullevålseter, før det bærer nedover nedover nedover (jeg ”skulker” den siste drikkestasjonen for nå vil jeg hjem) opp til kraftledningene nedover nedover kjedelig flatt parti litt ned litt opp ned til sognsvann og den lille laaaange siste bakken før 42 kms merket og 195 meter igjen og så er øyeblikket kommet som man aldri trodde skulle komme da man får øye på målseglet og alle menneskene i målområdet og tar ut de siste kreftene for å kanskje ta igjen han som ligger rett foran (det går ikke) og jeg holder på å rive ned en funksjonær i det jeg snubler over målstreken 4 minutter raskere enn i fjor til tiden 3.52.55. I de siste to timene har jeg tenkt ”aldri mer igjen, aldri mer igjen”, men ikke før har de verste krampene gitt seg er målet for neste år klart: Under 3.50!

Jeg hadde egentlig tenkt å servere fotografen et seierssmil men trodde ikke han tok bilde av meg. Her i min egen verden "snart 1 kilometer igjen, snart 1 kilometer igjen, snart 1 kilometer igjen". Foto: Kjell Vigestad på kondis.no

Utdrag fra løpedataene på Garmin. Høydestigning 1 141 meter! Gjennomsnittspuls på 174!

Data fra løpet på Garmin Connect: http://connect.garmin.com/activity/189932144#

Hjemmesidene til Nordmarka Skogsmaraton: http://www.skogsmaraton.no/index.html

Reportasje på kondis.no: http://www.kondis.no/nilsen-med-loeyperekord-i-skogsmaraton.5065770-127676.html