Jeg fikk vondt i vrista etter en tremilstur for noen uker siden. Jeg haltet rundt i noen dager. Så merket jeg ikke så mye til det. Inntil jeg løp en ny tremilstur uka etter. Spesielt gjorde det vondt å vri tærne oppover i dagene som fulgte.
 |
| Problemområde |
Nå har jeg tatt meg løpefri i to uker. Det er ikke lenger direkte vondt, men vrista føles stiv. Også er det litt ømt når jeg begynner å gå, men det gir seg etterhvert som jeg har gått meg varm. Jeg testet løpefoten for første gang i går. Rolig 6 kms tur. Det føltes greit ut, og jeg merket mindre og mindre til det etterhvert som jeg hadde løpt en stund (men jeg måtte stoppe halvveis og løsne skolissene, nettopp slik jeg har fått tips om i en kommentar på denne blogg). Det er gjerne etter løpeturen og dagen etterpå at jeg begynner å kjenne det igjen.
Jeg smører ivrig med Voltaren, og etter løpeturen i går la jeg på en pose med frosne bær for sikkerhets skyld.
 |
| Remedie 1 |
 |
| Remedie 2 |
1. Tretthetsbrudd. Det er vel worst case-scenario. Torill var så elskverdig og sende meg følgende lenke:
2. Betennelse. Det er jo slikt som kommer og går. Det at det merkes mindre etterhvert som foten blir varmet opp, gjør at jeg innbiller meg at det er det som er tilfellet. Og at det da ikke er nyttesløst å smøre med voltaren og ise med frosne bær....
Nordmarka skogsmaraton nærmer seg med stormskritt, og jeg er gira på å få inn flere langturer. Det at foten er vond taler for at jeg bør hvile. Men samtidig vil jeg ikke risikere at løpsformen forvitrer helt. What to do?! (og ikke si alternativ trening a! Elipsemaskin og sykling er bare ikke det samme ;) ).
Torill og jeg har i utgangspunktet planer om en lengre tur i morgen, og i skrivende stund er jeg innstilt på å gi det et forsøk. Og hvis det ikke blir verre, så er det vel ikke så farlig...
Fortsettelse følger.
