68 km på 7 dager (noen tvangstanker + noen tips om løpeturer/løpegrupper)

68 km er det jeg har løpt siste uke hvis jeg teller fra forrige søndag til lørdag. For med kalenderuka mandag-søndag kommer jeg ikke opp i et så høyt antall kilometer, men hvis jeg "jukser" og tilpasser telletidspunktet så blir det summen. Og da tar jeg ikke med de 12 km jeg løp i dag (for det hadde i hvert fall vært juks å ta med åtte dager). Men det er litt skummelt å begynne å tenke i disse baner. For det neste er at jeg begynner å pønske ut hvordan jeg kan komme opp i 100 i uka. Hvor jeg tenker at hvis jeg tar den faste runden i nabolaget på "bare" 6 km både før og etter jobb så blir det 60 i hverdagene. Og da gjenstår "bare" 20 på lørdag og 20 på søndag... Men så hekta er jeg ikke på løping altså, i hvert fall ikke enda. Men jeg teller og summerer. Og blir fornøyd når jeg kommer fram til over 5 mil i uka. Og litt stressa og bekymret for progresjonen når jeg ligger under. Og det er kanskje ikke helt bra å tenke sånn, for det skal jo ikke være tvangspreget, men lystbetont. Jeg føler  at jeg fortsatt er i den siste kategorien. Men samtidig flyttes stadig grensene for hva man blir fornøyd med. Og man vil løpe lengre. Og fortere. Og mer.

Uansett, her er et lite sammendrag av de 68 kilometerne:

Forrige søndag våget jeg meg for andre gang med på løpetur med Gratiskilometer, med noen av de sprekeste menneskene som i hvert fall jeg har løpt sammen med. Rundt 30 stykker møtte opp i Frognerparken og målet for turen var Brunkollen i Bærumsmarka og retur til parken. For min del startet jeg hjemme på Sthanshaugen og hoppet av på Hovseter på returen, så jeg klokket 26 km.



En sprek gjeng. Foto: http://www.espenringom.no

Opp opp opp til Brunkollen.

Fra Frognerparken til Brunkollen gikk det forrykende fort etter mine standarder. For flere var nok dette snakketempo (hvor det blant annet snakkes om sub 3-timers tider på maraton og 24-timersløping), mens for meg var det rene tempotreningen (5:30 min/km i  de bratte bakkene opp til Brunkollen). Jeg holdt nogen lunde følge nesten helt til toppen, men det ble tre bakker for mye for meg og jeg gikk på en liten sprekk og luntet opp de siste (ned i mer behagelige 6 min/km). På returen var heldigvis tyngdekraften på min side igjen. Reportasje fra turen på bloggen til Espen Ringom.

Foto: http://www.espenringom.no



I de siste bakkene før Brunkollen. Jeg ser bra sliten ut. Men sjekk den svære sekken da! ;)
Foto: http://www.espenringom.no
 

Tirsdagen var jeg med på intervalltreningen til Löplabbet (gratis løpetrening hver tirsdag) og klokket 12 km når jeg tar med oppvarmingen hjemmenfra. Vi kjørte følgende pyramide i Frognerparken:

1-2-3-4-5-6-5-4-3-2-1 minutters drag med 1 minutts joggepause imellom. Til slutt 6*20 sekunders spurter. Men jeg var så stiv i beina etter søndagen så jeg nøyde meg med 3 spurter.

Torsdag løp jeg med Torill i Nordmarka. 24 kilometer på sti. Ruta gikk blåmerka fra t-banestoppet på Sognsvann til Ullevålseter, over Skjærsjødammen og inn på Gamle Nordmarksvei til Bjørnholt, tilbake til Ullevålseter over Delerudhøgda som byr på skikkelig stigning etter Bjørnolt, og tilbake samme sti til Sognsvann. Etter turen var jeg helt skutt, og jeg har rett og slett lidd av skogsaversjon helt siden (men jeg skal opp på hesten igjen i morgen med en kortere stitur).

Sjekk stigningen opp til Dølerudhøgda!

De siste 6 kilometerne i regnskapet fikk jeg på min lille faste runde i nabolaget i går.

I dag ble det rolige 12 km. Men jeg vil jo heller ta med de 26 km fra forrige søndag når jeg gjør opp regnskapet...
 

Det lengste jeg har løpt

I går løp jeg det lengste jeg har løpt. Både i avstand og for å ikke snakke om i tid. Torill og jeg løp 48 kilometer og var i bevegelse i 6 timer og tre kvarter. Med drikkepauser, spisepauser, løpe feil og å finne fram på kartet varte turen enda lengre, fra vi startet på Grua kl. 10 om morgenen til vi var framme ved Sørkedalen skole rundt halv sju på kvelden. Om 7 uker skal vi løpe Nordmarka Ultra Challenge og vi ville teste en del av traseen. På løpet har man med egen mat og drikke, så da fikk vi også testet dette. Uten noen tilsvarende erfaring hadde jeg med 4 pakker flapjacks og fylte Camelbacken med 2 liter energidrikk. Jeg regnet ut at det utgjorde 1700 kcal uten å ane om det var nok eller ikke. Det viste seg å passe bra, og underveis fylte vi også sekken med vann fra bekker.

Proviant.

Nordmarka Ultra Challenge starter på Mylla, men siden det ikke går noen buss dit, startet vi på Grua hvor det går en blåmerket rute på 6,5 km til Mylla. Ruta har en festlig start som går rett opp en skibakke bak Grua skole, gjennom busker og kratt fram til et boligområde hvor vi gikk oss vill til vi fant blåmerkene igjen, og klarte å rote oss bort igjen like etterpå inne på en bondegård. Men etter over en time hadde vi til slutt funnet fram til p-plassen ved Mylla, og kunne starte på traseen til NUC. Fra Mylla er det opp til Kollern, deretter forbi Tverrsjøstallen og opp over Pershusfjellet og videre til Katnosa. Med andre ord kupert og i de bratteste oppoverbakkene klyver vi i stedet for å løpe. Dette blir også strategien på løpsdagen. Det går ikke akkurat raskt unna på stiene, og på de mest kuperte og ujevne stiene bruker vi mer enn 9 minutter per kilometer.

Utsikt fra Pershusfjellet 650 moh

Da vi var kommet til Katnosa ville vi ta raskeste vei til Skar for å ta bussen hjem, for i går hadde det blitt for langt og hardt å følge hele traseen for løpet som fortsetter over Kjerkeberget, Kikuttoppen, Kobberhaugene, Bjørnsjøhelvete, over Kamphaug og forbi Fagervann og ender på Skar. Jeg fatter ikke hvordan vi skal orke alle disse toppene på løpsdagen! Men da slipper vi heldigvis å starte fra Grua.

Uansett, etter Katnosa løp vi raskeste vei til Sandungen og hadde egentlig tenkt å løpe grusveien langs Hakkloa og videre til Øyungen og endelig til Skar, men kom utfor et ufyselig hagl- og tordenvær. Pepret av iskuler fortsatte vi oppover og oppover en grusvei som aldri tok slutt. På dette tidspunktet var moralen på bånn og etter hvert visste vi ikke hvor den planlagte ruta vår gikk. Et skilt til Sørkedalen viste nærmeste vei til sivilisasjonen og kollektivtransport, og det ble en lang og seig mil hvor vi bikket den magiske maratongrensen som vi aldri hadde krysset før. De siste kilometerne kom endelig nedoverbakkene og solen tittet fram i det vi kom fram til Sørkedalen skole og den fantastiske landhandelen som ikke stenger før klokka 19 på søndager!

Ganske langt.

Kupert. Trøsten er at det går mest nedover. 1687 meter høydestigning.

 

Du vet du er hekta på løping når du...

1. ...skriver løpeblogg.
2. ...kjøper minst 2 par løpesko i året.
3. ...leser løpeblader og løpebøker.
4. ...mener det er stor forskjell på jogging og løping. Du driver selvfølgelig med løping.
5. ...har brukt timer på å analysere høydekurver, hjertefrekvenser, hastigheter og andre interessante løpedata fra pulsklokka.
6. ...men løper stadig oftere uten pulsklokka fordi det gir deg en frihetsfølelse.
7. ...leser kart på senga på jakt etter nye ruter i skogen.
8. ...skjermbildet på pc'en på jobben er av en sti du løp i sommer.
9. ...snyter ut av neseboret på langtur (noe du tidligere tenkte bare gamle menn gjorde).
10. ...alltid har vondt et sted og selvmedisinerer med ibux/voltarol og frosne erter, og selvdiagnostiserer ut fra det du leser om skader på runnersworld.com og andre fora.
11. ...har en spilleliste på spotify som heter 180 bmp.
12. ...har utviklet et filosofisk perspektiv på løping (og smerte).
13. ...har mistet minst én tånegl.
 

2 forslag til løpetur i Nordmarka, 32 km og 14 km

En lang sommerferie med noen rolige løpeturer, fjellvandring i Jotunheimen, avslapning på hytta, med en avsluttende uke med tapas, cava og det gode liv i Barcelona, tok brått slutt da Torill og jeg hadde pangstart på høstsesongen med en 32 kms løpetur i Nordmarka forrige søndag. Vi vil løpe mye på sti framover pga. utholdenhetsprøven som venter oss om knappe 2 måneder: Nordmarka Ultra Challenge. Vårt første ultraløp (alt over 42 km ikke sant) som byr på 50 kilometer på sti i Nordmarka.

Øverst er Kikut.

Ruta på søndag gikk som følger: Sognsvann-Ankerveien over på rødmerka sti til Ullevålseter-over Skjersjøen og inn på Gamle Nordmarksvei til Bjørnholt-den unngåelige grusveien til Kikut men siste del på rødmerka snarvei-sti over Appelsinhaugen til Kobberhaughytta-sti over Blankvannsbråten til Ullevålseter-tilbake på rødmerka sti til Sognsvann. De siste kilometerne var mer halting og vralting enn løping, og hvert steg gjorde vondt i leddene uansett hvordan man satte ned foten. Som jeg har skrevet tidligere har jeg kjøpt vel ambisiøse terrengsko som føles som en sokk på foten på både godt og vondt, dvs. veldig behagelige og lette men med lite demping. Men jeg satser på at det vil bli bedre etterhvert som jeg får løpt dem inn og styrket legger og ankler.

Det ble en riktig hard søndagstur og vi var glad til for at stiene er så fine og tørre som de er nå. Så bra forhold har det ikke vært de to siste årene så vidt jeg kan huske. Områder som vanligvis er myr eller gjørmebad er nå tørre og harde underlag. Så det er bare å komme seg ut i skogen så lenge det varer! Vel hjemme gikk jeg rundt som en invalid og sleit også med å finne en behagelig stilling i horisontalen. Det føltes som om jeg hadde blitt slått med et jernrør nederst på ryggen (eller i hvert fall slik jeg forestiller meg det må kjennes). Forventet å se et stort blåmerke, men ingen merker. Jeg pleier å få gnagsår av drikkesekken, men dette her er ømt og sitter lengre ned på ryggen. Kan det være korsryggen som har fått seg en trøkk etter å humpet opp og ned i 32 kilometer, mest på sti i sko med liten demping? Jeg har i hvert fall ikke kjent noe lignende tidligere av tilsvarende lange turer på grus og asfalt.

Kupert i god Nordmarkastil. Toppen er Appelsinhaugen (458 moh.).

Noe godt på Kikut er viktig for moralen. Godt ingefærøl og gode boller!

I går var første dag kroppen føltes restituert nok til å løpe igjen og jeg løp en runde på 14 kilometer. Jeg har skaffet meg sommerkartet for Nordmarka: mange muligheter og nye stier å utforske! I går prøvde jeg stien fra Sognsvann til Vettakollen. De første 3 kilometerne til Vettakollen er det rett opp! Men utsikten på toppen er verdt slitet. Videre fra Vettakollen til Rishøgda før det er et lite stykke på grus til man går inn på stien til Ullevålseter. Tilbake løp jeg blåmerket sti på østsiden av Sognsvann helt fram til parkeringsplassen. Fint å unngå grusen.

Brå start fra Sognsvann (183 moh.) opp til Vettakollen (419 moh).

Etter turen var ømheten nederst i korsryggen tilbake, så søndagsturen sitter fortsatt godt i. Noen hviledager nå før neste eventyr.