Oslo Maraton 2012

Etter en suboptimal oppladning med forstuet fot og halsbetennelse og mindre løping enn planlagt, var jeg veldig spent på hvordan det skulle gå på Oslo Maraton i år. Jeg var med første gang i fjor. Da prøvde jeg å løpe etter 3.30-ballongen men etter bare 5 kilometer merket jeg at det gikk for fort, og sakket tempo og kom til slutt inn på 3.43. I år ville jeg igjen prøve meg på 3.30-ballongen, vel vitende om at det ville bli hardt å klare. Planen var å se hvor lenge jeg ville klare å holde følge, og slakke tempo med en gang det føltes for raskt. Å komme inn under 3.40 ville jeg også være veldig fornøyd med.

Helt fra start gikk det fryktelig fort, men jeg klorte meg fast i 3.30-feltet og det føltes helt greit ut fram til drikkestasjonen på 10 kilometer. Fartsholder Andreas som ikke pleier å drikke før etter 1 time i lengre løp, forsvant av gårde med resten av feltet etter at jeg hadde sølt et beger Powerade utover ansiktet. Jeg ga opp jakten der og da, og gikk over til strategien å løpe mitt eget løp. Ut langs kontainerhavna, den kjipeste og styggeste delen av traseen, var moralen på bånn. Jeg hadde mistet 3.30-feltet og bare ventet på å bli tatt igjen av 3.45-feltet. Flere løp forbi meg, og jeg løp nesten ikke forbi noen. Det var mye vind og det føltes som om man stod stille når vinden blåste i mot. Beina var allerede utrolig stive og jeg hadde vondt i den ene hofta. Det føltes hardt ut alt for tidlig i løpet med andre ord. Jeg lekte med tanken på å bryte. Men det gjør jeg kanskje i alle sånne løp og fortrenger det etterpå?

Traseen som skal løpes to ganger.

Inn fra kaia, over brua, og inne på Grønland var jeg i ferd med å nedkjempe demonene i hodet. Det hjalp også å komme inn i en mer hyggelig del av løypa, vekk fra motvinden og få seg en banan på 15 kilometer. Det mentale betyr så utrolig mye på sånne løp! Det som får meg i mål er å stykke opp løpet og prøve å ikke tenke så mye lengre enn til neste delmål. Nå måtte jeg bare komme meg igjennom 5 kilometer før jeg var halvveis. Og det å vite at man er over halvveis gir ekstra motivasjon og tro på at det skal holde. Neste mål Skøyen. Så Aker Brygge. Drikkestasjonen på 30 kilometer. Og da er det bare en drøy mil igjen! En siste gang gjennom den kjipe sløyfa langs kaiområdet. Inne på Grønland og nå er det bare sjarmøretappen som gjenstår! Nå løp jeg også forbi flere som hadde løpt forbi meg tidligere. Tilbake fra Grønland til Kvadraturen. Gjennom Karl Johan og et par kilometer igjen. Så sliten så sliten. 1 kilometer. 800 meter. 600 meter. 400 meter. 200 meter. 100 meter. Mål! På 3.38.25! Halvtraumatisert og utrolig fornøyd over at jeg ikke ga opp der ute på Sørenga i blesten. Verdt å huske på til framtidige løp: det går opp og ned i lange løp, og når det ser ut som mørkest er det bare å holde ut og så vil det gå bedre. Akkurat som i det virkelige liv.

Godt fornøyd med plassering. Men jeg løper ikke akkurat på negativ splitt... Kanskje jeg burde prøve det neste gang.

Løpedata på Garmin connect (noe er galt med pulsmåleren): http://connect.garmin.com/activity/225811939

Å løpe fra Drammen til Oslo

I går løp Torill og jeg fra Drammen til Oslo, inspirert av en artikkel i DN aktiv: "Å snu er kjedelig - jeg mister piffen" om Tero Päivärinne som løper fra Oslo til Drammen og tar toget tilbake. For en god og bisarr idé! Vi ville prøve det samme, men omvendt: ta toget til Drammen og løpe tilbake.

Ruta fra Drammen til Oslo. 42 km.

På morgenenen var jeg litt bekymret for halsen som har vært sår i noen dager. I tillegg er det foten jeg forstuet som fortsatt ikke er helt god når jeg vrir på den. Men, når du har annonsert til venner og kolleger at du skal løpe fra Drammen til Oslo, nytter det ikke å komme på mandag og skylde på en forkjølelse. Dessuten er det to uker igjen til Oslo Maraton, og ikke så mye tid til hvile. Tre kopper kaffe og en Lemsip (vidunderdrikk mot sårhals og feber som fåes på apoteker utenfor Norge) til frokost gjorde at jeg følte meg langt piggere. Dessuten viste et raskt google-søk på "running + sore throat" at det går greit å løpe med symptomer fra halsen og opp, mens man skal passe seg hvis man har symptomer fra halsen og ned.

Vel framme i Drammen skinte sola og løpeværet var perfekt. Vi hadde med hver vår camelback stappet med proviant som bananer, nøtter og powerbars. Vi så antageligvis utrolig nerdete ut der vi sto på stasjonen  med full løpeoppakning og studerte kart og gps på telefonen, mens vi spiste nøtter og la en slagplan. Vi bestemte oss for å holde på i 42 km og regnet med å bruke rundt fire timer utenom pauser. Planen var å ta det rolig og ta det hele som en liten utflukt.

Etter litt startproblemer med å komme oss ut av Drammen og løpe over noen jernbanelinjer, fant vi omsider fram til Husebysletta og Lierbakkene. Dette er omtrent de eneste oppoverbakkene på veien til Oslo, men til gjengjeld varer de i rundt 6 km. Godt å ha bakkene overstått tidlig på turen.

Høydeprofil Drammen-Oslo. Lierbakkene er tøffe. Men så går det stort sett nedover og bortover.

 Det gikk radig unna de neste milene og siden vi løp såpass rolig, føltes det aldri veldig tungt. Vi tok noen pauser underveis for å fylle på med mat og drikke. Flere ganger måtte vi også konsultere gps'en for å finne ut av hvor vi skulle. Vi løp hele tiden mot neste delmål - ellers kan man fort miste motet hvis man tenker på hvor langt det er til sluttmålet. Etter Liertoppen var neste mål Asker. Så Sandvika. Så Lysaker. Og da gjenstod bare sjarmøretappen. Ved Skøyen viste klokka 42,2 km og da passet det fint å stoppe. Vi hadde løpt fra Drammen til Oslo!

Torill passer hund i en av pausene. Lille Anton ser etter matmor.

Påfyll på Sandvika Storsenter.

Løpsdata fra turen på Garmin Connect: http://connect.garmin.com/activity/220341916

Sognsvann rundt medsols 5. september

Et sikkert tegn på at det er onsdag og SRM er at jeg våkner med en klump i magen som vokser og vokser utover dagen. Det jeg gruer meg til hver gang er smerten som varer i rundt 14 minutter. 14 uendelig lange minutter. Jeg kjenner nå hver krik og krok og hver lille stigning og senkning rundt dette lille vannet. For å holde ut fokuserer jeg på ett og ett landemerke av gangen. Snart kommer den svingen til høyre. Så rett fram. Sving til venstre. Oppoverbakke. Nedoverbakke. Ny sving... Når det nærmer seg slutten ser man steinknatten på høyresiden. Så ser ser man søplekassene. Så tar man av inn på veien til høyre og legger inn den siste spurten opp bakken, forbi SRM-banneret og de siste meterne ned til målskiltet. Som vanlig ned i knestående og nesten kaste opp...

I dag ble heldigvis tiden 20 sekunder bedre en den katastrofale tiden min forrige gang. Men uansett hva tiden min blir, føles det like vondt ut. Smerten er konstant. Så det som er variabelt er hvor mye jeg får ut av smerten, altså i hvor god SRM-form jeg er i. Og nesten det eneste som hjelper på min SRM-form, er å løpe nettopp SRM.

Og hver eneste gang jeg lurer på om jeg skal løpe SRM finner jeg på en haug med unnskyldninger for hvorfor jeg kanskje skal stå over denne dagen. I dag følte jeg meg stiv i beina og litt "ruskete" i halsen, og jeg var ikke langt unna å ta dette som to gode grunner til å droppe løpet i dag. Heldigvis motsto jeg fristelsen til å lure meg selv og møtte opp. Ja det gjorde vondt. Men som alltid var det selvfølgelig verdt det. Etter løpet er det lettelsen over at det er overtstått for denne gangen. Ro i kroppen. Endorfiner i hjernen. Den deilige følelsen av å suse hjemover på sykkel i den fine sensommerkvelden.

På en skala fra 1 til 10 hvor 1 er ikke i det hele tatt og 10 er veldig mye...

... hvor mye gruet jeg meg til SRM i dag: 8
... hvor vondt gjorde det under selve løpet: 9
... hvor digg er det etterpå: 10

Andre "halvmaraton" på tre dager

I dag løp jeg samme runde som på lørdag: fra Sthanshaugen til Ullevålseter og tilbake igjen. En fin runde på i underkant av 22 km. På meg hadde jeg splitter nye Adidas Adizero Feather 2. Jeg kjøpte mitt forrige skopar så sent som i juni, men tærne har fått så mye juling nå at det bare var å krype til korset og gå opp et nummer i størrelse. Digge sko (deilig med god plass til tærne!). Og som navnet tilsier er de lette som fjær. Men ikke helt egnet for løping på grus fordi det fester seg stein i sålen.



Mine nye sko. Denne gangen i riktig størrelse.

Garmin-data fra dagens økt: http://connect.garmin.com/activity/218544117 (makspulsen er nok en feilmåling...). Jeg løp tilnærmet samme runde på lørdag og målte da 367 meter høydestigning mot 751 meter i dag. Merkelig. Men det er i hvertfall stigning i ganske nøyaktig 10 km, før man kan rulle ned hjem igjen. Flott og hardt å løpe opp bakkene på vestsiden av Sognsvann. Vanligvis har jeg løpt den andre veien.

Helgens langtur...

...ble dessverre ikke Nordmarkstraver'n pga. foten som jeg forstuet for noen uker siden, og som enda ikke er klar for lange løp på sti. I stedet løp jeg mitt eget lille halvmaraton hjemmenfra på Sthanshaugen, opp til Ullevålseter langs vestsiden av Sognsvann, ned igjen langs østsiden og med et lite pitstop på Nordberg skole for å heie i mål mine venninner Aina og Kristina som gjorde imponerende debuter på Heltravern. Så løp jeg videre hjem slik at det tilsammen ble 21 km.

Fin runde på 21 km.



Bra stigning den første mila.

Foten funker ganske bra nå på lengre turer på jevnt underlag, og det lover jo godt når det gjelder Oslo Maraton. Neste helg har Torill og jeg den spektakulære planen om å løpe til Drammen, etter å ha blitt inspirert av en artikkel i DN aktiv. Vi får se om vi kommer hele veien fram uten å havarere i Sandvika eller Lier. Eksklusiv reportasje kommer.