Et sikkert tegn på at det er onsdag og SRM er at jeg våkner med en klump i magen som vokser og vokser utover dagen. Det jeg gruer meg til hver gang er smerten som varer i rundt 14 minutter. 14 uendelig lange minutter. Jeg kjenner nå hver krik og krok og hver lille stigning og senkning rundt dette lille vannet. For å holde ut fokuserer jeg på ett og ett landemerke av gangen. Snart kommer den svingen til høyre. Så rett fram. Sving til venstre. Oppoverbakke. Nedoverbakke. Ny sving... Når det nærmer seg slutten ser man steinknatten på høyresiden. Så ser ser man søplekassene. Så tar man av inn på veien til høyre og legger inn den siste spurten opp bakken, forbi SRM-banneret og de siste meterne ned til målskiltet. Som vanlig ned i knestående og nesten kaste opp...
I dag ble heldigvis tiden 20 sekunder bedre en den katastrofale tiden min forrige gang. Men uansett hva tiden min blir, føles det like vondt ut. Smerten er konstant. Så det som er variabelt er hvor mye jeg får ut av smerten, altså i hvor god SRM-form jeg er i. Og nesten det eneste som hjelper på min SRM-form, er å løpe nettopp SRM.
Og hver eneste gang jeg lurer på om jeg skal løpe SRM finner jeg på en haug med unnskyldninger for hvorfor jeg kanskje skal stå over denne dagen. I dag følte jeg meg stiv i beina og litt "ruskete" i halsen, og jeg var ikke langt unna å ta dette som to gode grunner til å droppe løpet i dag. Heldigvis motsto jeg fristelsen til å lure meg selv og møtte opp. Ja det gjorde vondt. Men som alltid var det selvfølgelig verdt det. Etter løpet er det lettelsen over at det er overtstått for denne gangen. Ro i kroppen. Endorfiner i hjernen. Den deilige følelsen av å suse hjemover på sykkel i den fine sensommerkvelden.
På en skala fra 1 til 10 hvor 1 er ikke i det hele tatt og 10 er veldig mye...
... hvor mye gruet jeg meg til SRM i dag: 8
... hvor vondt gjorde det under selve løpet: 9
... hvor digg er det etterpå: 10
I dag ble heldigvis tiden 20 sekunder bedre en den katastrofale tiden min forrige gang. Men uansett hva tiden min blir, føles det like vondt ut. Smerten er konstant. Så det som er variabelt er hvor mye jeg får ut av smerten, altså i hvor god SRM-form jeg er i. Og nesten det eneste som hjelper på min SRM-form, er å løpe nettopp SRM.
Og hver eneste gang jeg lurer på om jeg skal løpe SRM finner jeg på en haug med unnskyldninger for hvorfor jeg kanskje skal stå over denne dagen. I dag følte jeg meg stiv i beina og litt "ruskete" i halsen, og jeg var ikke langt unna å ta dette som to gode grunner til å droppe løpet i dag. Heldigvis motsto jeg fristelsen til å lure meg selv og møtte opp. Ja det gjorde vondt. Men som alltid var det selvfølgelig verdt det. Etter løpet er det lettelsen over at det er overtstått for denne gangen. Ro i kroppen. Endorfiner i hjernen. Den deilige følelsen av å suse hjemover på sykkel i den fine sensommerkvelden.
På en skala fra 1 til 10 hvor 1 er ikke i det hele tatt og 10 er veldig mye...
... hvor mye gruet jeg meg til SRM i dag: 8
... hvor vondt gjorde det under selve løpet: 9
... hvor digg er det etterpå: 10
Utrolig bra beskrevet! SRM er litt love-and-hate; vi digger det så mye at vi kommer hver uke (om vi ikke er forhindret) til tross for at vi gruer oss halvt ihjel i forkant. Utrolig! Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. I dag ville jeg gå hjem å sove, orket ikke varme opp, men løpe to runder progressivt, ja det skulle jeg! Kan ikke annet enn le ;-)
SvarSlettJa det er veldig love and hate. Sånn har jeg det egentlig med mye av løpingen enten det er bakkeløp, lange løp eller bare å komme seg ut av døra en regntung kveld. Har ikke alltid så lyst der og da, men angrer aldri etterpå. Og jeg blir lykkeligere av det :)
Slett