Løping med barnevogn

Nå har jeg blitt en av dem. En av dem som jeg alltid før tenkte så litt rare ut. Og litt maniske. De som løper med barnevogn. 

Når man er i permisjon med en liten baby er det kjempesmart å løpe med vogn. Jeg får løpt noen turer jeg ellers ikke ville hatt tid til. Frida sover under turen og ser ut som hun liker det. Og for en trening! Det er skikkelig styrketrening å dytte en barnevogn på rundt 10 kilo opp alle bakkene rundt Nøklevann. Og så er det ikke så pinlig å bli forbiløpt i en oppoverbakke. Man dytter tross alt på en tung vogn og har født et barn for ikke lenge siden. 

Det går også mye bedre å løpe med vogn enn jeg hadde trodd. Jeg prøver å slippe opp og bruke den ene armen aktivt der man ikke trenger å holde med begge hender, så løpingen blir så lik vanlig løping som mulig. Jeg har ikke investert i noen løpevogn. Jeg bare bruker vogna vi har til vanlig. Det funker veldig fint. Det er en trehjuling (mountain buggy urban jungle). Jeg låser framhjulet og tar på sikkerhetsbåndet rundt håndleddet så er jeg good to go. Det er sikkert mindre motstand å løpe med en skikkelig løpevogn, men jeg får jo i hvert fall ekstra trening da, spesielt hvis det har gått litt tid siden jeg fylte luft i dekkene. 

Løping etter fødsel

Det har ikke vært mye aktivitet på denne bloggen det siste året. I fjor ble jeg forkjøla til Nordmarka Skogsmaraton og det var ikke så mye annet spennende å skrive om. En lang sommerferie med de sedvanlige løpeturene. Et høydepunkt var da jeg og Torill løp mellom to landsbyer på vestkysten av Mallorca. Fra Deià til Sóller. Kun halvannen mil, men veldig mye opp og ned i det kuperte fjellandskapet i 40 varmegrader og alt for mye vin kvelden før, gjorde at det ble en aldri så liten utholdenhetsprøvelse. Underveis møtte vi på en illsint vaktbikkje men slapp med skrekken. Og da vannet var slutt og vi var supertørste befant vi oss plutselig i en appelsinlund hvor en bonde serverte oss den beste appelsinjuicen jeg har smakt. Løpeturen hadde fortjent et eget blogginnlegg, men jeg kom aldri så langt. 

Etter sommeren ble jeg gravid. Det første trimesteret ble det dårlig med løping fordi jeg var kvalm og trøtt hele tiden. Energien kom tilbake og kvalmen ga seg i andre trimester og jeg løp den sedvanlige runden i nabolaget. Det største problemet var at jeg var så tissetrengt hele tiden når jeg begynte å løpe. Måtte alltid se meg om etter en busk selv på de korteste runder. Litt skigåing på vinteren var veldig fin gravidtrening siden man slipper humpingen. Og så i tredje trimester var magen såpass stor at løping ikke fristet meg. Litt svømming og mye gåing. Men ikke akkurat Marit Bjørgen tendenser under svangerskapet. For meg var det ikke et mål å trene kjempemye under svangerskapet, bare å holde meg nogenlunde i form og gjøre det som føltes bra.

I mai fikk vi lille Frida. Det er anbefalt at man ikke løper de tre første månedene etter fødsel. Om jeg så hadde hatt lyst til å løpe før hadde ikke dette vært et alternativ uansett. De første ukene bestod av konstant amming og byssing. Å få en liten nyfødt en i huset var mye mer heftig enn jeg hadde forestilt meg. Å stikke avgårde på en liten løpetur på egenhånd hadde jeg ikke sjans til. Jeg hadde også veldig vondt i halebeinet etter fødselen slik at det ikke var noen god idé å løpe, jeg kunne jo knapt sitte behagelig på en stol. 

Der og da kan det føles som om man aldri kommer til å gjøre noe av det man gjorde i sitt gamle liv igjen. Men sakte men sikkert begynner ting å gå seg til og normalisere seg. Og etter 3 måneder følte jeg meg klar til min første løpetur. Og Frida og pappaen var klar til at jeg stakk ut en liten tur. Som ventet følte jeg meg tung i steget og ble andpusten med en gang. Men det var utrolig deilig å løpe igjen! Nå er Frida blitt 5 måneder og jeg har gradvis blitt i bedre form. Prøver å få til to-tre løpeturer i uka. Det gir meg overskudd og det skal gudene vite at man trenger som småbarnsmor.