Sommerlektyre for løpenerder

Her om dagen satt jeg på Arlanda flyplass og dro opp av veska Born to Run av Christopher McDougall, Why We Run av Robin Harvie og siste utgave av Runner's World, og det slo meg at nå har jeg offisielt blitt en skikkelig løpenerd. Eller nerdetendensene har vel vært der en god stund. Som for eksempel før da jeg å pleide å plotte inn løpedata  i et excel-ark og foreta diverse beregninger! Dette var før jeg hadde en Garmin pulsklokke til å gjøre alt dette for meg. Nå bruker jeg i stedet timer inne på Garmin Connect på å fordype meg i løpestastistikk og sammenligne høydeprofiler og pulsgjennomsnitt.


Men det er først i det siste jeg har begynte å lese bøker om løping. Born to Run av Christopher McDougall handler om forfatterens møte med og fascinasjon over Tahumara - en indianerstamme i Mexico hvor medlemmene kan løpe usedvanlig lenge og langt. Poenget i boka er vel at vi alle er som Tahumara-indianerne, nemlig født til å løpe, bare at til forskjell fra disse indianerne så har vi i den vestlige sivilisasjonen fortrengt dette urinstinket. Og skal vi ta forfatteren på ordet har Nike-konsernet en stor del av skylda for dette gjennom produksjonen av superdempende joggesko. På typisk amerikansk vis inneholder boka en hel del klisjeer og namedropping av amerikanske løpere og eksperter.

Men når det er sagt så mener jeg dette er en vellykket bok om løping. Hvorfor? Den ga meg lyst til å løpe mer. Og lengre. Spesielt synes jeg det var spennende å lese om forskjellige ultraløp. Etter å ha lest boka ferdig vurderer jeg følgende:

1) Å løpe et ultraløp. Jeg må si det virker veldig forlokkende. Kanskje neste år?

2) Jeg har ikke latt meg overbevise av barfot-trenden så langt. Men etter nesten 300 sider med barfot-propaganda så får jeg litt lyst til å slenge av meg skoene og løpe barfot over gressplenen. Kanskje det har noe for seg. Men det sitter langt inne å ta på seg sånne fivefingers under et løp - det ser jo litt rart ut...

Den andre boka som jeg dro opp på Arlanda, Why We Run av Robin Harvie, er jeg så vidt i gang med. På baksiden reklamerer den med "if you have ever wondered what makes you lace up your trainers, and why you keep coming back for more...". Så dette virker lovende! En nærmere omtale kommer når boka er ferdiglest.

Fagervann Opp 3. juli 2012

I dag var det 2. løp i Maridalalpenes motbakkeløp: Fagervann Opp. Jeg var også med i fjor, så jeg hadde en tid å slå. I fjor løp jeg på 20:44. Jeg var optimistisk og trodde jeg kunne løpe fortere i år. Også et stort pluss å vite at prøvelsen i dag ville vare omtrent 10 minutter kortere enn Rett til værs i forrige måned.

Det har vært rekordstor påmelding og over 100 løpere stiller til start. 250 høydemeter skal bestiges på 2.8 km. Startskuddet går. Stigningen begynner nesten med en gang og bakkene er bratte og ubarmhjertige. Overraskende tidlig må jeg gi opp løpingen og gå over i klyving mens jeg hiver etter pusten. Begynte jeg virkelig å gå så tidlig i fjor også? Husker ikke om jeg klarte å løpe opp de første bakkene i fjor, eller om jeg bare har fortrengt at det var så tidlig blodslitet starter. Det er også en knekk i moralen at det ser ut som alle andre løper og at man er den eneste som går. Men det er vel fordi det er helt i starten av løpet og jeg fortsatt har de raskeste løperne i synsfeltet der jeg ser dem storme opp bakkene før de blir borte for godt.


Torill i fin stil på vei oppover.
Foto: Lasse Wilhelmsen, kondis.no

Resten av løpet veksler jeg mellom å gå i de bratteste partiene og prøve å løpe med en gang jeg har ork til det. Torill er først bak meg. Så går hun forbi og jeg gjør ikke en imponerende innsats for å henge på. Ser henne stadig. Prøver å løpe litt mer enn å gå og kanskje jeg kan ta henne igjen etter hvert. Men avstanden blir større og større og jeg gir det opp. På et tidspunkt er jeg så dum å se på klokka noe jeg nesten aldri gjør når jeg er med i korte og smertefulle løp. Den viser 10 minutter. Altså like mye tortur gjenstår som det jeg allerede har vært igjennom. På mangel av Torills rygg finner jeg noen andre jeg kan veksle på å kappes med oppover de kuperte bakkene. I myrområdet mot slutten plomper jeg i gjørma.  Etter gjørmebadet er det ikke langt igjen. Endelig i mål til 21:47. Et drøyt minutt treigere enn i fjor!

Jeg er litt skuffa over tiden i dag. Neste bakkeløp er Sellanrå opp 6. august. En ny mulighet til å slå tiden fra i fjor!


Torill og meg etter målgang. Tydelig hvem som har fått seg et gjørmebad.

Lagbilde fra toppen. Stemningen er alltid god på bakkeløpene i Maridalen. 
Foto: Lasse Wilhelmsen, kondis.no

Reportasjer fra løpet:
http://sognsvannrundtmedsols.no/2012/07/03/loyperekord-og-deltakerrekord-i-det-5-fagervann-opp/

http://www.kondis.no/begivenhetsrik-aften-paa-fagervann-opp.5071081-127693.html

Om å kjøpe for trange sko. Og ny pers!

For noen uker sider kjøpte jeg 2 par sko som jeg syntes var superkule. Sånne som jeg setter på utstilling i stua med en gang de er tatt ut av skoesken før anledningen byr seg til å ta dem med ut på tur. Jeg kjøpte et par Adidas Adizero Adios. Jeg skulle egentlig bare dra på rekognosering i sportsbutikkmekka Storgata, men på XXL fant jeg ut at dette paret må jeg jo ha. Dette var en uke før Nordmarka Skogsmaraton. Fra før løp jeg rundt i fetteren til Adios, nemlig Aegis. Hva som egentlig er forskjellen på disse to lettvektmodellene fra Adidas har jeg enda ikke helt skjønt. Jeg var i hvert fall på jakt etter et par der det ikke festet seg store steiner i sålen etter noen kilometer på grusveier, slik som har hendt hver gang jeg har løpt rundt i Nordmarka med Aegis. Ikke særlig praktisk på et skogsmaraton. Så Adios framsto for meg som en perfekt modell til skogsmaraton, spesielt også på grunn av litt continental-gummi fremst på sålen – dette ville gi meg ekstra grip på sleipe steiner inne på den korte sti-delen av løpet.

Adidas Adizero Aegis. Mine forhenværende favorittsko som nå delpensjoneres.
Det dumme med dem er at ganske store steiner fester seg i det store hakket i hælen.

Fetteren til Aegis og mitt nye kjøp: Adidas Adizero Adios. Ingen store hakk i sålen hvor mellomstore steiner kan feste seg.
MEN: Bittesmå stein fester seg i de små hakkene. Irriterende på skogstur og sliter sikkert ut skoen mye fortere.

På vei til kassa fikk jeg også øye på et par fullblods terrengsko fra Adidas (Response Trail), som jeg heller ikke klarte å motstå. Etter skogsmaraton er jeg klar til å bytte ut grusveier med stier som oppladning til Nordmarkstraver’n i september. Jeg har ikke vært så fornøyd med terrengskoene jeg har fra før av – (Adidas Adistar Raven 2). De er alt for klumpete, og selv om de ikke blir våte øyeblikkelig fordi de er ”climaproof”, er ulempen at når det først kommer inn vann, som er uunngåelig på et lengre løp på våte stier, slipper ikke vannet ut igjen – og skoene blir enda tyngre enn de i utgangspunktet er.

Adidas Response Trail. Røff såle for sleipe skogstier.

Begge skoparene kjøpte jeg i samme størrelse som mine Aegis og foregående Adidas-modeller, fordi jeg føler de har passet bra. Men jeg burde nok vært mer kritisk og ikke stolt blindt på at jeg har en størrelse i adidas som er ”min”. Jeg prøvde dem jo, og syntes nok de var litt trange foran, men var for utålmodig og tenkte ja ja det går seg til, og de utvider seg jo. Dette straffet seg på skogsmaraton uka etterpå. Selv om storetærne fikk gjennomgå, spesielt i nedoverbakkene, så var det ikke verre enn at det gikk an å bite i seg smerten og fullføre med begge tåneglene i behold (det var spennende å ta av sokkene). MEN hadde vanvittig vonde og ømme tær i dagene som fulgte, og fortsatt gjør det vondt hver gang jeg tar på meg løpeskoene. Også terrengskoene føles trange på løpetur og gir tærne juling. Så jeg er redd jeg har kjøpt to flotte og fancy skopar som er for små.

Etter å ha søkt litt på nettet på jakt etter en løsning, har jeg i dag levert inn skoene til blokking i Löplabbets butikk i Pilestredet der de har en maskin til slikt. 300 kr per par! Så nå er jeg veldig spent på om det fungerer. Hadde jeg kjøpt skoene på Löplabbet hadde det vært gratis, så det er straffen for å tenke at jeg klarer meg fint uten deres ekspertise og at jeg kan gå på egen hånd og finne de skoene jeg trenger selv på XXL til noen hundrelapper billigere.

Så det var dagens skobekymringer. Dagens gode nyhet er at det ble pers på ”runden” – en fast runde på 5,8 km som jeg løper i nabolaget når jeg ikke gidder å dra opp til skogen, eller bruke mer enn en halvtime på trening. Det gikk på 27:43 i dag. 28:14 var forrige pers så ganske fornøyd med den (forøvrig løp jeg i mine Nike Lunaracer mens Adios er til blokking, pleier å bruke Lunaracer når jeg skal løpe så fort jeg kan på Sognsvann rundt medsols). I morgen er det bakkeløp i Maridalen -Fagervann Opp, så får håpe jeg ikke har brent alt kruttet. Og kanskje terrengskoene er ferdig blokket og klare til den tid.

Den faste runden i nabolaget på 5,8 km.