Sognsvann rundt medsols 29. august

I dag var mitt andre SRM i år. Første SRM etter at jeg forstuet ankelen. Så jeg forventet vel ikke akkurat en ny pers, men hadde håpet å komme inn på rundt 14. Jeg følte det gikk ganske raskt rundt vannet og at jeg klarte å ta ut alt, så da jeg kom i mål tenkte jeg at målsettingen var i havn. Men klokka mi viste nærmere 14:30, og jeg spekulerte i om jeg kanskje hadde startet den for tidlig. Men det hadde jeg selvfølgelig ikke - fasiten var 14:26. En forklaring på at jeg følte at det gikk så fort rundt vannet kan være at jeg startet i en senere pulje enn det jeg pleier. Når jeg har startet i tidligere puljer med raskere løpere er det flere som løper forbi meg, og jeg løper ikke forbi så mange. Nå var det omvendt, noe som ga meg illusjonen om at det gikk fortere enn det faktisk gjorde.

Så ingen rekordtid i dag, men jeg skal kanskje bare være glad for at jeg kan løpe igjen. En liten trøst er også at gjennomsnittspulsen i dag lå rundt 10 slag lavere enn det den pleier på SRM. Noe jeg velger å tolke som at jeg har mer å gå på, selv om jeg følte at jeg presset meg opp mot maks i dag. Som grafen viser (ja jeg er en nerd), har utviklingen i år mildt sagt vært urovekkende. Snart er jeg tilbake på tidlig 2011-nivå.... Håper å snu trenden utover høsten!

 

 

 

Back in business...Nesten

Det har vært lite aktivet på disse sidene i det siste, rett og slett fordi det ikke har vært så mye løping å skrive om. Det er rundt 3 uker siden jeg tråkket over. Jeg hadde to løpeforsøk den andre uka men klarte ikke mer en 2 km hver gang. Forrige uke gikk det bedre med 2 ganger 6 km. I dag var det tid for å prøve å løpe en mil og det gikk helt fint! Turen gikk fra Sthanshaugen opp til Sognsvann og rundt vannet, og tilbake igjen - til sammen 14,2 km.

Men foten er ikke helt 100 % igjen, det merker jeg på ujevnt underlag og når det går bratt nedover. Så jeg tror jeg må stå over 30 km i ulendt terreng på Nordmarkstraver'n på lørdag. Kjipt, for det er et skikkelig morsomt løp!

Status forstuet ankel - første løpetur

I dag løp jeg for første gang siden jeg tråkket over forrige tirsdag. De tre første dagene klarte jeg så vidt å gå på foten. Men det at jeg i det minste klarte å halte rundt omkring tyder på at det ikke er den verste typen forstuelse. Sykling viste seg fort å være den mest komfortable måten å komme seg fra A til B på. Jeg skaffet meg også en balansepute som jeg har bedrevet eldretrim på de siste dagene for å styrke ankelen (og for å finne ut at jeg har en ganske dårlig balanse). I går gikk jeg en litt lengre tur for første gang. Det gikk rimelig greit, men jeg har fortsatt en liten halt i steget. Uansett følte jeg nå i dag for å teste ut hvordan det gikk å løpe.

Testløypa gikk rundt Sthanshaugen. Det holdt med to runder, altså i overkant av beskjedne 2 kilometer. Det gjorde ikke vondt og det er bra. Men ankelen føltes svak og som om den når som helst kunne gi etter (jeg løp med et elastisk ankelbånd som støtte). Så alt i alt virker det som det går veien, men fortsatt litt igjen til ankelen er som normal. Spørsmålet er om det er realistisk å stille opp på Nordmarkstraver'n om to uker. Prøver antageligvis en litt lengre løpetur i morgen. Jeg har også et håp om å løpe Sognsvann rundt medsols på onsdag. Men jeg får vel ta en dag av gangen.

Sellanrå opp og forstuet ankel

Etter at det hadde bøttet ned i dagesvis var det i går tid for å løpe opp den bratte og gjørmete stien fra Skar til Sellanrå. Anledningen var det tredje av fem utholdenhetsprøver i Maridalalpenes motbakkecup.

Regnet hadde i det minste gitt seg da startskuddet gikk, men forholdene var mildt sagt begredelige. Vi var på forhånd varslet om at det var et gjørmehull et sted i løypa som man kunne synke ned i. Så her gjaldt det å ikke skli ned en skrent, eller drukne i et gjørmebad.

Etter 4 ukers sommerferie med litt ujevne løperutiner og alt for jevn vinkonsumering hadde jeg kviet meg i vel en uke til den halvtime lange smerten som ventet på vei opp disse bakkene. Så i det minste var jeg mentalt forberedt, men under disse bakkeløpene må jeg alltid kjempe imot impulsen til å bryte i det løpet setter i gang og det umiddelbart føles veldig slitsomt ut. Pusten går som på en strandet hval, og jeg forsøker å stenge ut alle tanker om stigningen og tiden som gjenstår, og konsentrere meg om å sette et bein foran det andre og løpe så mye som mulig mellom klyvingen.

Etter den første lange stigningen er det heldigvis litt bortover og så litt nedover hvor man kan hente seg inn, i motsetning til i de andre motbakkeløpene i cupen som så vidt jeg husker byr nesten bare på oppoverbakker. Til gjengjeld er det gjørmete og kupert i nedoverbakkene og man må jobbe litt for å ikke stupe over ende. Flere steder er det også rene hinderløypa med trestammer tvers over løypa som må forseres. Så kommer det omtalte gjørmehullet som det er teipet rundt så man ikke løper rett oppi, men jeg klarer likevel å synke ned til hoftene ved ytterkanten av hullet.



Våte forhold på vei opp til Sellanrå. Foto: Stian Møller.

Etter hullet er det som å løpe i en gjørmete elv og det er i hvert fall ikke lenger noe vits i å forsøke å hoppe fra stein til stein, her er det bare å vade rett igjennom. Deretter på’n igjen med bratt stigning. Den siste kraftanstrengelsen består i å bestige noen bratte svaberg. Disse husker jeg fra i fjor og er heldigvis forberedt på hva som venter. Det er utrolig bratt og i tillegg kjempeglatt og jeg holder meg fast i røtter og strå mens jeg uelegant klyver oppover. Trøsten er at jeg vet at det nærmer seg slutten av løypa. Endelig får jeg glimt av hytta på Sellanrå og lunter inn til en tid minst to minutter treigere enn i fjor (i skrivende stund er resultatene fortsatt ikke helt klare og usikker på når jeg slo av egen klokke). Godt at man kan skylde på forholdene!

På vei ned igjen har Torill og jeg en buss å rekke, og vi småløper nedover den glatte løypa sammen med resten av deltagerne. Jeg har det med å gå på trynet opptil flere ganger på vei ned fra disse motbakkeløpene, sikkert fordi jeg er sliten, ukonsentrert, og euforisk over at smerten er overstått og prater i et kjør. Først plomper jeg ned i et gjørmehull (det samme som på vei opp). Rett etterpå i et annet. Og så lengre ned på stien hvor det egentlig ikke er særlig kupert tråkker jeg noe så innmari over. Jeg havner rett ned på bakken og vrir meg rundt i smerte verre enn Ronaldo etter en takling. Heldigvis befinner det seg akkurat der og da en skiløper som det viser seg har hatt en del erfaring med forstuinger. Resolutt bruker han hårbåndet mitt til å forbinde ankelen min, og gir meg mange nyttige tips om videre behandlig. Min redningsmann!

Med forbundet ankel og Torill som støtte går det greit å halte ned til parkeringsplassen. Bussen som bare går en gang i timen er selvfølgelig long gone og alternativene som er å vente på neste buss, eller å gå hele veien ut av Maridalen på forstuet ankel er lite fristende. Heldigvis treffer vi på enda en redningsmann som kjører oss hele veien hjem. Utrolig mange hyggelige og hjelpsomme folk blant løperne!

RIKE-prinsippet i prakis

I dag var det en aldri så liten utfordring å karre seg til og fra jobben og foten er veldig vond å trå på. Men den ser ikke så verst og hevelsen er ikke så stor, så jeg tror og håper at skaden ikke er for ille. Etter å ha lest meg opp på emnet kjører jeg nå RIKE-prinsippet som det heter på norsk. Det vil si RO-IS-KOMPRESJON-ELEVERING. Så her sitter jeg med beinet i været med ankelen surret fast i et elastisk bånd som jeg har kjøpt for anledningen. Ellers legger jeg også innimellom på is eller smører på med ibux-gel. Dette er første gang jeg har tråkket over. Det har vært nære på mange ganger, men jeg har alltid klart å stabilisere i siste øyeblikk. Jeg hadde faktisk begynte å innbille meg at jeg var immun mot å tråkke over, men det var selvfølglig ikke tilfelle. Nå er jeg redd for å få en ankel som jeg lett tråkker over på, siden jeg har hørt at man tråkker lettere over hvis man allerede har tråkket over tidligere. I følge ekspertene kan man unngå dette ved å komme raskt i gang med å trene ankelen, og et balansebrett skal visst være tingen. Jeg får anskaffe en slik en de nærmerste dagene.

Håper jeg kan begynne løpe igjen rimelig raskt. Jeg som hadde så mange treningsplaner fram mot Nordmarkstraver’n 1. september. Det spøker i hvert fall for treningsturen fra Stryken til Sognsvann som jeg og Torill hadde tenkt å løpe nå på fredag. Fortsettelse følger.

Reportasje fra løpet på kondis.no og http://sognsvannrundtmedsols.no/2012/08/10/sellanra-opp-deltakerrekord-i-meget-vat-loype/.

Sommerlektyre for løpenerder II

Sommerferien nærmer seg slutten, og av mangel på løping har jeg forsøkt å kompensere med å lese om løping. Kanskje ikke helt det samme, men føler meg i hvert fall inspirert nå til å løpe mye når høsten og hverdagen igjen setter i gang. Første bok jeg leste var Born to Run av Christopher McDougall, nærmere omtalt her. Andre bok som nå er ferdiglest er Why We Run av Robin Harvie.

I boka følger vi forfatterens utvikling fra maratondebutant til ultradistanseløper, og oppladningen til Spartatlon – et løp på 243 kilometer som går fra Aten til Sparta. Vi følger Harvie i de 12 månedene fram til løpet, hvor han etterhvert blir besatt av løping og alt han gjør handler om Spartatlon. De siste månedene før løpet, løper han opp mot 200 kilometer i uka og er med i flere ultraløp.

Boka har den beskrivende undertittelen A Story of Obsession. Harvie forsøker å forklare hva det er som driver ham til å løpe i mange timer hver dag, og også si noe generelt om hvorfor mennesker løper - alt fra mosjonisten som løper den faste 3-kilometers runden et par ganger i uka til de som løper ekstreme distanser. Dette spørsmålet forsøker forfatteren å besvare gjennom en rekke filosofiske refleksjoner og akademiske digresjoner. Uten å avsløre forfatterens svar på dette, kan jeg si at jeg fant mer interressant selve beskrivelsene av det ekstreme treningsregimet til Harvie, enn de teoretiske drøftingene av problemstillingen. Høydepunktet er beskrivelsen av selve løpet i slutten av boka. Hvordan Spartatlon gikk for Harvie, og om han klarte å gjennomføre skal jeg heller ikke røpe her.

De to løpebøkene jeg har lest i sommer var vel verdt lesningen. Men nå holder det med løpelitteratur for en stund, og jeg har nå fordypet meg i en spennende krim som heldigvis faller utenfor denne bloggens tematikk.

Ha en fortsatt god løpe/lesesommer!