Høstminner

Den første snøen har lagt seg og markerer definitivt slutten på stiløpingen for i år. Det blir fint å gå på ski når det kommer litt mer snø, men jeg må nok innrømme at jeg liker meg best i skogen med løpesko på. Jeg går på ski for å komme meg ut i skogen om vinteren. Mange skientusiaster løper resten av året for å holde skiformen ved like. For meg er det omvendt. Jeg går på ski for å holde på løpeformen.

Årets løpesesong i skogen har vært helt fantastisk. Nordmarka har ikke vært så fin og tørr på åresvis. Og for å ikke snakke om hvor lang denne sesongen har vært. Jeg hadde siste tur på sti 1. desember! Jeg har hatt mange fine løpeopplevelser i høst. På de siste turene brukte jeg våtsokker, etter at det ble i kaldeste laget når isvann trakk inn i ullsokkene. Jeg synes det fungerte kjempebra.

En nydelig høstdag kjørte jeg bilen til Hakadal og løp Rondanestien sørøver og tok en blåsti nord igjen rett før Tømte, opp forbi Kalvsjøen til Trehjørningen, forbi Langvann og Elvannet før stien går øst tilbake til Hakadal. Denne delen av Nordmarka er jeg ikke så kjent i, og benytter sjansen når jeg har bil til å utforske nærmere. En utrolig fin del av marka! Tilsammen var denne turen på rundt 2,5 mil.

Kalvsjøen

Og jeg som nettopp hadde vasket skoene...

Trehjørningen

Elvvannet

Elvvannet

Jeg mistet stien en time før det ble mørkt og i en halvtime ante jeg ikke hvor skulle. Så glad ble jeg da jeg fant blåmerket igjen.

Og livet kunne ikke bli bedre da jeg fant en gjenglemt cola i bilen!

Jeg tok også en tur i høst innerst i Sørkedalen for å utforske Bærumsmarka. Jeg satte bilen på Skansebakken og løp en trekant: Skansebakken-Kampesætra-Kampen-Skansebakken. Rundt to mil. Ikke for å fornærme noen men jeg synes nok ikke landskapet var like vakkert som i Nordmarka. Mye myr og skogshogstfelt. Men gøy å oppdage nye områder, og det er fortsatt mange deler av Bærumsmarka jeg ikke har vært i enda.

Jeg ble litt bekymret da jeg så at blåmerket går over Heggelielva som må vades.

Men det var ikke noe problem å hoppe fra stein til stein og det var et tau å holde i og. Noe av det morsomme med å løpe i skogen er at det er som å løpe i en diger hinderløype.

En ny favorittrute som jeg løp flere ganger, gikk fra Sognsvann og opp stien på vestsiden av Sognsvann opp til Frønsvollen. Her er det en koselig hytte som eies av Naturvernforbundet hvor man kan få et glass saft etter å ha løpt opp noen skikkelig harde bakker opp til hytta (ingen utsalg, men mulig å gi en liten donasjon). Videre på vestsiden av Aurtjernsliene til Blankvannsbråtan og trillestien til Kobberhaughytta. Liten pause inne på Kobberhaughytta foran peisen med en vørterøl, en kaffe og en vaffel. Tilbake har jeg variert mellom å løpe over Kobberhaugene mot Bjørnholt og videre på Gamle Nordmarksvei ned til Skjærsjøen. Hvis man vil ha en litt snillere retur er stien forbi Lørenseter til Ullevålseter en klassiker.

Til og med min bedre halvdel fikk jeg lokket med på tur denne dagen.

Kobberhaughytta. Markas fineste hytte?

Utsikt fra Kobberhaughytta.

Se så idyllisk. Det er faktisk "bare" Sognsvann.

Årets siste tur på sti.

Typisk Nordmarka-utsikt. Utskjelte kraftledninger og Oslo i det fjerne. Jeg liker det.

Hull i tennene av løping?

Denne uka var jeg på min årlige kontroll hos tannlegen. Det har alltid vært ren rutine og jeg har alltid null hull. Så på nonchalant vis satte jeg meg i tannlegestolen denne tirsdagen og forventet å cruise gjennom sjekken med litt pussing og den sedvanlige oppfordringen om å være flink med tanntråd. Så stor var både min og min tannleges overraskelse da han etter å ha tatt bilde av tennene mine oppdaget to hull. Det var ikke små hull, men store som gikk nesten helt ned til roten.

Hvordan har jeg gått fra tretti år uten hull til å få to store hull på under ett år? Denne gåten funderte jeg på fram til jeg var tilbake hos tannlegen neste dag for å borre. Jeg har ikke endret tannpussevaner eller kosthold i hverdagen det siste året. Jeg har alltid slurvet med tanntråden uten at det har gjort noe tidligere. Men det er en ting som har endret seg betydelig i forhold til tidligere. Det har blitt mer og mer løping de siste årene, og spesielt det siste året har jeg vært ute på mange langturer på alt fra to-tre timer til seks-syv timer på de lengste. Til vanlig spiser jeg ikke mye sukker, men unntaket er på løpeturene mine. Da blir det mye sukkerholdig mat og drikke. Cola, boller og sjokolade er digg på langtur. I tillegg har det blitt mer sportsdrikke, under konkurranser og jeg har også noen ganger fylt drikkesekken med sportsdrikke på tur. I tillegg spiser man ofte når man er på tur. En liten bit her og der. Så i timesvis får munnen jevnlig tilførsel av mat og sukker, uten at man får skylt munnen ordentlig.

Jo mer jeg tenkte over det, jo mer sannsynlig syntes jeg det virket at det var en sammenheng mellom sukkerinntak på langturer og hull i tennene. Jeg presenterte teorien min for tannlegen min, og han var faktisk enig. Han foreslo at jeg kan prøve å tygge tyggis under løping for å få renset tennene. Det skal jeg teste. Ikke på intensive løp som maraton, da orker jeg nok ikke å tygge tyggis. Men på roligere langturer kan jeg prøve. Selvfølgelig skal jeg bli flinkere til å bruke tanntråd, og pusse tennene med engang jeg kommer hjem fra langtur. Jeg vil også kutte ned på sukkerinntaket og heller øke saltinntaket under langtur. Et raskt google-søk viser at sportsdrikke skader tennene, og jeg vil prøve å begrense dette til et minimum, kun et par beger på konkurranser.

Jeg tenker nå med skrekk og gru på hvordan jeg før Nordmarka Ultra Challenge drakk en halvliter cola før start. Deretter da løpet var i gang hadde jeg 2 liter sportsdrikke i sekken som jeg nippet på i 3-4 timer til den var tom. Underveis i løpet ble også tennene, som nå hadde marinert i cola og sportsdrikke i timesvis, utsatt for sjokolade og en bolle med vaniljekrem. Jeg var ute og løp i til sammen 8 timer og 40 minutter. Det vil si at i nærmere 9 timer utsatte jeg tennene for sukker og heftige syreangrep, uten å få skylt munnen ordentlig en eneste gang. Når man drikker gjennom drikkesekken tar man små slurker som ikke fyller hele munnen. Så framover skal jeg også være mer bevisst på å skylle munnen med vann. I tillegg trenger jeg ikke å drikke en cola før løpet. Den trenger jeg mye mer lengre ut i løpet, og da blir det mindre tid tennene får marinert i cola.

Da jeg kom hjem fra løpet var det fortsatt ikke tid for tennene mine til å hvile. Min kjære samboer hadde disket opp med et festmåltid som ble skylt ned med enda mer cola. Og å pusse tennene gjorde jeg ikke før jeg skulle legge meg. Det forundrer meg ikke om en stor del av hullene oppstod denne dagen, eller i hvert fall ble dypere.

De siste årene har jeg fått vondt og småskader mange steder av å løpe, men at hull i tennene kunne være en løpeskade hadde jeg aldri tenkt. Det er jo selvfølgelig bare en teori, men jeg synes ikke den er helt usannsynlig. Noen andre som har hatt fått hull i tennene av å løpe?

Mitt første ultraløp

I går løp jeg mitt første ultraløp: Nordmarka Ultra Challenge. 54 kilometer på blåmerka stier. Fra Mylla til Skar over alle tenkelige topper på veien. 2000 høydemeter til sammen. Det er selvbergingsprinsippet som gjelder, slik at all mat og drikke har man med selv. Drikke etterfylles underveis i bekker og vann. Dette gjør at man løper med en sekk på jeg tipper min veide 4-5 kilo.

Over 40 stykker var påmeldt til årets NUC. Løpet har blitt arrangert to ganger før, men da var løypa på 82 kilometer! Det var få som fullførte og forholdene var betraktelig verre enn i årets løp, som gikk i fint vær og et relativt tørt Nordmarka. 35 stykker stilte til start på Mylla kl. 7.30 for registrering og info. Selve løpet startet ikke før kl 9. Men min dag hadde begynt allerede da jeg sto opp kl. 4.30 for å rekke å bli med på en maxitaxi fra Skar til Mylla. Få timer med søvn med andre ord.

Første av mange bakker.
Foto fra http://jannicke-athletics.blogspot.no/

Endelig går starten kl 9 og det bærer rett opp en veldig bratt bakke på stien mot Åssjøsetra. Min første lærdom i ultra er at alle oppoverbakker gås, med mindre man er det jeg kaller "profesjonell", og det var vel en håndfull i årets løp som spurtet opp den første bakken. Første post av 14 stk. som skal stemples underveis (ellers blir man diska) er allerede på Åssjøsætra, som jeg nesten holdt på å glemme hadde det ikke vært for alle de andre løperne som stemplet inn her. Jeg var nemlig litt for fokusert på neste post etter der igjen som var på toppen av Kollern (688 moh.). Opp til Kollern før det bærer rett ned i dalen igjen før man skal til neste post på Tverrsjøstallen og første sperretid (det er tre sperretider underveis, 11 timer på hele løpet). Jeg ligger godt foran sperretiden og kan senke skuldrene. Hvis man føler for å gi opp er også dette tidspunktet å gjøre det på, siden det bare er 5 km til Jevnaker. Etter dette bærer det rett inn i skogen med få retrettmuligheter før man er på Kikut (og da er det fortsatt 15 kilometer til sivilisasjonen og man kan like gjerne bare fullføre). Men på Tverrsjøstallen har man bare løpt 10 km og er knapt ferdig oppvarmet. For det er nå moroa begynner.

Opp raka vegen til Pershusfjellet (649 moh.) som byr på en vakker panoramautsikt. Jeg prøver å spise litt når jeg går i oppoverbakkene. Og erfarer lærdom nummer 2 i ultraløp. Spising er krevende når man løper langt, men det er veldig viktig. Og jeg kan bare glemme å spise alle brødskivene jeg har tatt med meg. Har ikke lyst på dem i det hele tatt og hadde ikke klart å få dem ned heller. Jeg må ha noe som er lett og går ned i små biter. Nøtter funka bra for meg og godt å få i seg noe salt. Banan og sjokolade er også relativt lett å spise. Og jeg hadde også med en bolle med vaniljekrem som fungerte utmerket. Jeg spiste vel egentlig ikke mer en ca. 200 gram nøtter, 2 bananer, 1,5 New Energi sjokolader og bollen på hele løpet. I tillegg var den første drikkesekken fylt med energidrikk. Til frokost klarte jeg å presse ned to skiver med omelett og drakk en cola. Jeg hadde med mye mer mat men matlysten er bare ikke på topp verken før eller under et løp. Jeg synes det virker som veldig lite energitilførsel jeg fikk til, men jeg følte likevel at det rakk fint og følte meg aldri helt tom. For øvrig fylte jeg på drikkesekken to ganger (Spålselva og Østre Fyllingen), men ikke helt fullt for å få litt mindre vekt.

Undertegnede (t.v.) og Mona før stempling på Tverrsjøstallen. Monas rygg forsvant over Pershusfjellet, Foto: http://jannicke-athletics.blogspot.no/

Tilbake til Pershusfjellet. Etter fjellet er det ned igjen og til neste post på Spålen 17 km etter start. Jeg synes egentlig disse kilometerne fram mot ca. 2,5 mil var de tøffeste for meg. Løpingen her er ikke spesielt krevende og det er mye flatt. Men man begynner å bli sliten og tanken på at man har løpt ca. 1/3 og har mange topper igjen kan være tung å bære. I tillegg begynte jeg å få vondt i venstre kne, noe jeg har slitt med på de siste langturene mine når jeg har vært ute i rundt 2 mil, et klassisk tilfelle av "runner's knee" antar jeg. Jeg hadde også sluppet en del folk fra meg, og på løp kan man få følelsen av at man ligger på jumboplass, for man ser jo bare de som løper forbi (men mindre man løper forbi noen da). Kneet ble verre og verre, spesielt i nedoverpartiene, og jeg begynte å tenke på at jeg kanskje måtte bryte. Det virket usannsynlig at jeg kunne holde det gående i 5-6 timer til. Jeg tok en ibux, som for øvrig er min ultralærdom nummer 3: ha med et lite apotek. Sjansene for at du får bruk for det er absolutt til stede. Jeg tvilte på at det ville virke, men placebo eller ei syntes jeg det løsna etter noen kilometer.

På sjekkpunkt nummer 6 på Katnosdammen (24,5 km) møtte jeg på flere andre løpere, og motet begynte å stige. Ultralærdom nummer fire: Ultraløp er en ganske hyggelig affære med god stemning. Alle løper med et smil om munnen og backer hverandre opp (nå har jeg ikke vært til stede i andre ultra men vil tro det gjelder der og). Ved Katnosdammen stiftet jeg også bekjentskap med Tommy som kom til å bli min følgesvenn resten av løpet. Det ga meg en trygghet å løpe med en dreven ultraløper som kunne angi når det var lov å gå og når man skulle løpe. Vekselsvis løp vi også sammen med andre som hjalp til med orienteringen. For denne dagen må jeg også si at jeg hadde en god del hell. Enkelte av stedene kunne det være vanskelig å orientere seg, og takket være at det var andre foran meg som visste hva de drev med, kom jeg trygt fram fra post til post. Men noen steder kan jeg også takke meg selv for at jeg hadde prøveløpt deler av traseen tidligere sammen med min faste løpevenninne (som dessverre ikke kunne være med pga. skade). Etter Katnosdammen var det to kneiker som gjenstod før man kunne begynne på sjarmøretappen: Kjerkeberget (631 moh., visstnok Oslos høyeste punkt) og Kikuttoppen (612 moh.). Dette hadde jeg gruet meg til veldig i forveien, men det gikk overraskende lett. For fordelen med motbakkene er at man går. Det er lite å hente på å løpe (med mindre du er proff) og da fikk jeg spist og hentet meg inn.

På Kikuttoppen hadde jeg vært ute i vel 6 timer (jeg har ikke helt nøyaktige løpedata for jeg klarte å stoppe klokka underveis) og det gjenstod drøyt 18 km. Målet mitt var å komme inn på 9 timer, og nå så det ut som at jeg kunne klare det. Det ga meg en ekstra boost og nå gikk jeg i tillegg snart inn i mer kjente trakter, området sør for Kikut er nærmest å betrakte som hjemmebane. Ned fra Kikuttoppen (hvor vi holdt på å løpe på en hoggorm) gikk ruta videre forbi Fyllingen gjennom Osmarka, over Appelsinhaugen og Kobberhaugene, videre forbi Bjørnholt og gjennom Bjørnsjøhelvete til Kamphaug, siste kneik opp til Fagervann, før det bærer de siste fire kilometerne inn til mål på Skar.

Jeg kom inn på 8.38 og det ble ikke jumboplass men 15. plass (og 4. plass i kvinneklassen). Sliten men kjempefornøyd! Det var en drøy affære, men jeg var også overrasket over hvor lett det faktisk gikk, spesielt etter at jeg ble kvitt de negative tankene jeg hadde i begynnelsen, og da jeg skjønte at kneet ville holde. Det er nesten så man kommer inn i en transe når man har holdt på i fire-fem timer, hvor man er i en slags flyt og bare løper, løsrevet fra tid og sted. På mange måter synes jeg nesten maraton er vondere for da løper jeg med pulsen i taket og melkesyra sprenger i beina. I går handlet det om å ta det med ro og holde ut lenge. Både ultra og maraton er harde og tøffe, men på forskjellige måter. Jeg hadde det også veldig fint i går under store deler av løpet, og det var virkelig en vakker tur gjennom Nordmarka som jeg er så glad i. Det ga mersmak og det blir nok ikke mitt siste ultraløp.

Takk til arrangøren av Nordmarka Ultra Challenge for et flott løp!

Fagre Fagervann. 

Nordmarkstraver'n 2013

Endelig var dagen kommet for Nordmarkstraver'n og for å børste støv av konkurranseformen. Jeg har ikke vært med i et løp siden Oslo Maraton i fjor høst. Og det merkes. Jeg hadde gruet meg litt de siste dagene og var ganske spent på hvordan det ville gå. En ting er å løpe et løp for første gang. Man er nervøs for man vet ikke hva man går til og hvilken tid man kan forvente. Men minst like nervøs blir jeg av å være med i løp som jeg har løpt tidligere. For da må man jo slå tiden fra forrige gang. Jeg har løpt Nordmarkstraver'n en gang tidligere for to år siden. Det regna og var  ganske tunge forhold. Jeg kom i mål på rett under 3 timer etter å kjempet og kavet gjennom gjørmebad. I dag var været strålende og skogen har ikke vært så tørr og fin på mange år. Jeg har også løpt mye på sti og skog siden den gang. Så jeg ville bli ganske skuffa om jeg ikke slo tiden fra forrige gang.

Det første partiet fra Stryken er 7 kilometer (og ikke 5 som jeg husket inni hodet mitt) på grus med veldig mye oppover. Jeg blir så ivrig i starten og går alt for hardt ut. Over på sti og det er tungt! Og sånn var egentlig hele dagen i dag. Jeg følte aldri at jeg hadde et ekstra gir, og det gjaldt å bare holde ut. Jeg lurer også på om jeg var litt flinkere til å "stå i det" og orke og ha det fælt for to år siden. Formen har nok blitt bedre, men jeg vet ikke om jeg orker å presse meg like hardt lengre. Det året var jeg med i flere løp og mer vant til å presse meg. Jeg tror jeg rett og slett har blitt litt mer bedagelig anlagt av å ikke ha deltatt i løp på en stund. For eksempel gikk jeg en del mer i dag enn jeg gjorde sist. Opp Gørjahøyden sprengte melkesyren og jeg orket nesten ikke å ta et eneste løpesteg. Det var også flere andre stigninger som jeg hadde fortrengt, hvor det heller ikke gikk særlig fort i dag.

Løypeprofil. Første halvdel går det oppover før det går nedover. Og du slipper ikke unna Gørjahøyden.

Til gjengjeld var forholdene veldig bra i dag, og bare man kommer seg halvveis og over Gørjahøyden begynner det heldigvis å gå nedover igjen. Og det trengte jeg virkelig for å hente meg inn i dag etter en tung start. Jeg var i ferd med å gi opp håpet om under 3 timer, men etter å ha roet det litt ned, fikk jeg mer krefter og etter hvert som tyngdekreftene jobbet mer med enn i mot, levde håpet igjen.

Jeg kom til slutt inn på 2:53:34. Fornøyd (og lettet!) etter å ha slått tiden fra forrige gang. Men ingen ting kjentes gratis i dag. Hardt var det, men gøy å løpe Nordmarkstraver'n igjen!

Tre førnøyde travere.

 

68 km på 7 dager (noen tvangstanker + noen tips om løpeturer/løpegrupper)

68 km er det jeg har løpt siste uke hvis jeg teller fra forrige søndag til lørdag. For med kalenderuka mandag-søndag kommer jeg ikke opp i et så høyt antall kilometer, men hvis jeg "jukser" og tilpasser telletidspunktet så blir det summen. Og da tar jeg ikke med de 12 km jeg løp i dag (for det hadde i hvert fall vært juks å ta med åtte dager). Men det er litt skummelt å begynne å tenke i disse baner. For det neste er at jeg begynner å pønske ut hvordan jeg kan komme opp i 100 i uka. Hvor jeg tenker at hvis jeg tar den faste runden i nabolaget på "bare" 6 km både før og etter jobb så blir det 60 i hverdagene. Og da gjenstår "bare" 20 på lørdag og 20 på søndag... Men så hekta er jeg ikke på løping altså, i hvert fall ikke enda. Men jeg teller og summerer. Og blir fornøyd når jeg kommer fram til over 5 mil i uka. Og litt stressa og bekymret for progresjonen når jeg ligger under. Og det er kanskje ikke helt bra å tenke sånn, for det skal jo ikke være tvangspreget, men lystbetont. Jeg føler  at jeg fortsatt er i den siste kategorien. Men samtidig flyttes stadig grensene for hva man blir fornøyd med. Og man vil løpe lengre. Og fortere. Og mer.

Uansett, her er et lite sammendrag av de 68 kilometerne:

Forrige søndag våget jeg meg for andre gang med på løpetur med Gratiskilometer, med noen av de sprekeste menneskene som i hvert fall jeg har løpt sammen med. Rundt 30 stykker møtte opp i Frognerparken og målet for turen var Brunkollen i Bærumsmarka og retur til parken. For min del startet jeg hjemme på Sthanshaugen og hoppet av på Hovseter på returen, så jeg klokket 26 km.



En sprek gjeng. Foto: http://www.espenringom.no

Opp opp opp til Brunkollen.

Fra Frognerparken til Brunkollen gikk det forrykende fort etter mine standarder. For flere var nok dette snakketempo (hvor det blant annet snakkes om sub 3-timers tider på maraton og 24-timersløping), mens for meg var det rene tempotreningen (5:30 min/km i  de bratte bakkene opp til Brunkollen). Jeg holdt nogen lunde følge nesten helt til toppen, men det ble tre bakker for mye for meg og jeg gikk på en liten sprekk og luntet opp de siste (ned i mer behagelige 6 min/km). På returen var heldigvis tyngdekraften på min side igjen. Reportasje fra turen på bloggen til Espen Ringom.

Foto: http://www.espenringom.no



I de siste bakkene før Brunkollen. Jeg ser bra sliten ut. Men sjekk den svære sekken da! ;)
Foto: http://www.espenringom.no
 

Tirsdagen var jeg med på intervalltreningen til Löplabbet (gratis løpetrening hver tirsdag) og klokket 12 km når jeg tar med oppvarmingen hjemmenfra. Vi kjørte følgende pyramide i Frognerparken:

1-2-3-4-5-6-5-4-3-2-1 minutters drag med 1 minutts joggepause imellom. Til slutt 6*20 sekunders spurter. Men jeg var så stiv i beina etter søndagen så jeg nøyde meg med 3 spurter.

Torsdag løp jeg med Torill i Nordmarka. 24 kilometer på sti. Ruta gikk blåmerka fra t-banestoppet på Sognsvann til Ullevålseter, over Skjærsjødammen og inn på Gamle Nordmarksvei til Bjørnholt, tilbake til Ullevålseter over Delerudhøgda som byr på skikkelig stigning etter Bjørnolt, og tilbake samme sti til Sognsvann. Etter turen var jeg helt skutt, og jeg har rett og slett lidd av skogsaversjon helt siden (men jeg skal opp på hesten igjen i morgen med en kortere stitur).

Sjekk stigningen opp til Dølerudhøgda!

De siste 6 kilometerne i regnskapet fikk jeg på min lille faste runde i nabolaget i går.

I dag ble det rolige 12 km. Men jeg vil jo heller ta med de 26 km fra forrige søndag når jeg gjør opp regnskapet...
 

Det lengste jeg har løpt

I går løp jeg det lengste jeg har løpt. Både i avstand og for å ikke snakke om i tid. Torill og jeg løp 48 kilometer og var i bevegelse i 6 timer og tre kvarter. Med drikkepauser, spisepauser, løpe feil og å finne fram på kartet varte turen enda lengre, fra vi startet på Grua kl. 10 om morgenen til vi var framme ved Sørkedalen skole rundt halv sju på kvelden. Om 7 uker skal vi løpe Nordmarka Ultra Challenge og vi ville teste en del av traseen. På løpet har man med egen mat og drikke, så da fikk vi også testet dette. Uten noen tilsvarende erfaring hadde jeg med 4 pakker flapjacks og fylte Camelbacken med 2 liter energidrikk. Jeg regnet ut at det utgjorde 1700 kcal uten å ane om det var nok eller ikke. Det viste seg å passe bra, og underveis fylte vi også sekken med vann fra bekker.

Proviant.

Nordmarka Ultra Challenge starter på Mylla, men siden det ikke går noen buss dit, startet vi på Grua hvor det går en blåmerket rute på 6,5 km til Mylla. Ruta har en festlig start som går rett opp en skibakke bak Grua skole, gjennom busker og kratt fram til et boligområde hvor vi gikk oss vill til vi fant blåmerkene igjen, og klarte å rote oss bort igjen like etterpå inne på en bondegård. Men etter over en time hadde vi til slutt funnet fram til p-plassen ved Mylla, og kunne starte på traseen til NUC. Fra Mylla er det opp til Kollern, deretter forbi Tverrsjøstallen og opp over Pershusfjellet og videre til Katnosa. Med andre ord kupert og i de bratteste oppoverbakkene klyver vi i stedet for å løpe. Dette blir også strategien på løpsdagen. Det går ikke akkurat raskt unna på stiene, og på de mest kuperte og ujevne stiene bruker vi mer enn 9 minutter per kilometer.

Utsikt fra Pershusfjellet 650 moh

Da vi var kommet til Katnosa ville vi ta raskeste vei til Skar for å ta bussen hjem, for i går hadde det blitt for langt og hardt å følge hele traseen for løpet som fortsetter over Kjerkeberget, Kikuttoppen, Kobberhaugene, Bjørnsjøhelvete, over Kamphaug og forbi Fagervann og ender på Skar. Jeg fatter ikke hvordan vi skal orke alle disse toppene på løpsdagen! Men da slipper vi heldigvis å starte fra Grua.

Uansett, etter Katnosa løp vi raskeste vei til Sandungen og hadde egentlig tenkt å løpe grusveien langs Hakkloa og videre til Øyungen og endelig til Skar, men kom utfor et ufyselig hagl- og tordenvær. Pepret av iskuler fortsatte vi oppover og oppover en grusvei som aldri tok slutt. På dette tidspunktet var moralen på bånn og etter hvert visste vi ikke hvor den planlagte ruta vår gikk. Et skilt til Sørkedalen viste nærmeste vei til sivilisasjonen og kollektivtransport, og det ble en lang og seig mil hvor vi bikket den magiske maratongrensen som vi aldri hadde krysset før. De siste kilometerne kom endelig nedoverbakkene og solen tittet fram i det vi kom fram til Sørkedalen skole og den fantastiske landhandelen som ikke stenger før klokka 19 på søndager!

Ganske langt.

Kupert. Trøsten er at det går mest nedover. 1687 meter høydestigning.

 

Du vet du er hekta på løping når du...

1. ...skriver løpeblogg.
2. ...kjøper minst 2 par løpesko i året.
3. ...leser løpeblader og løpebøker.
4. ...mener det er stor forskjell på jogging og løping. Du driver selvfølgelig med løping.
5. ...har brukt timer på å analysere høydekurver, hjertefrekvenser, hastigheter og andre interessante løpedata fra pulsklokka.
6. ...men løper stadig oftere uten pulsklokka fordi det gir deg en frihetsfølelse.
7. ...leser kart på senga på jakt etter nye ruter i skogen.
8. ...skjermbildet på pc'en på jobben er av en sti du løp i sommer.
9. ...snyter ut av neseboret på langtur (noe du tidligere tenkte bare gamle menn gjorde).
10. ...alltid har vondt et sted og selvmedisinerer med ibux/voltarol og frosne erter, og selvdiagnostiserer ut fra det du leser om skader på runnersworld.com og andre fora.
11. ...har en spilleliste på spotify som heter 180 bmp.
12. ...har utviklet et filosofisk perspektiv på løping (og smerte).
13. ...har mistet minst én tånegl.
 

2 forslag til løpetur i Nordmarka, 32 km og 14 km

En lang sommerferie med noen rolige løpeturer, fjellvandring i Jotunheimen, avslapning på hytta, med en avsluttende uke med tapas, cava og det gode liv i Barcelona, tok brått slutt da Torill og jeg hadde pangstart på høstsesongen med en 32 kms løpetur i Nordmarka forrige søndag. Vi vil løpe mye på sti framover pga. utholdenhetsprøven som venter oss om knappe 2 måneder: Nordmarka Ultra Challenge. Vårt første ultraløp (alt over 42 km ikke sant) som byr på 50 kilometer på sti i Nordmarka.

Øverst er Kikut.

Ruta på søndag gikk som følger: Sognsvann-Ankerveien over på rødmerka sti til Ullevålseter-over Skjersjøen og inn på Gamle Nordmarksvei til Bjørnholt-den unngåelige grusveien til Kikut men siste del på rødmerka snarvei-sti over Appelsinhaugen til Kobberhaughytta-sti over Blankvannsbråten til Ullevålseter-tilbake på rødmerka sti til Sognsvann. De siste kilometerne var mer halting og vralting enn løping, og hvert steg gjorde vondt i leddene uansett hvordan man satte ned foten. Som jeg har skrevet tidligere har jeg kjøpt vel ambisiøse terrengsko som føles som en sokk på foten på både godt og vondt, dvs. veldig behagelige og lette men med lite demping. Men jeg satser på at det vil bli bedre etterhvert som jeg får løpt dem inn og styrket legger og ankler.

Det ble en riktig hard søndagstur og vi var glad til for at stiene er så fine og tørre som de er nå. Så bra forhold har det ikke vært de to siste årene så vidt jeg kan huske. Områder som vanligvis er myr eller gjørmebad er nå tørre og harde underlag. Så det er bare å komme seg ut i skogen så lenge det varer! Vel hjemme gikk jeg rundt som en invalid og sleit også med å finne en behagelig stilling i horisontalen. Det føltes som om jeg hadde blitt slått med et jernrør nederst på ryggen (eller i hvert fall slik jeg forestiller meg det må kjennes). Forventet å se et stort blåmerke, men ingen merker. Jeg pleier å få gnagsår av drikkesekken, men dette her er ømt og sitter lengre ned på ryggen. Kan det være korsryggen som har fått seg en trøkk etter å humpet opp og ned i 32 kilometer, mest på sti i sko med liten demping? Jeg har i hvert fall ikke kjent noe lignende tidligere av tilsvarende lange turer på grus og asfalt.

Kupert i god Nordmarkastil. Toppen er Appelsinhaugen (458 moh.).

Noe godt på Kikut er viktig for moralen. Godt ingefærøl og gode boller!

I går var første dag kroppen føltes restituert nok til å løpe igjen og jeg løp en runde på 14 kilometer. Jeg har skaffet meg sommerkartet for Nordmarka: mange muligheter og nye stier å utforske! I går prøvde jeg stien fra Sognsvann til Vettakollen. De første 3 kilometerne til Vettakollen er det rett opp! Men utsikten på toppen er verdt slitet. Videre fra Vettakollen til Rishøgda før det er et lite stykke på grus til man går inn på stien til Ullevålseter. Tilbake løp jeg blåmerket sti på østsiden av Sognsvann helt fram til parkeringsplassen. Fint å unngå grusen.

Brå start fra Sognsvann (183 moh.) opp til Vettakollen (419 moh).

Etter turen var ømheten nederst i korsryggen tilbake, så søndagsturen sitter fortsatt godt i. Noen hviledager nå før neste eventyr.

32 gratis kilometer

I dag var jeg med på min første tur med Gratiskilometer, en løpegruppe med en facebook-side som arrangerer felles langturer i Oslo-området.

Dagens tilbud var: Låkeberget - Hammeren - Skjersjødammen - Blankvannsbråten - Trillestien til nedanfor Kobberhaughytta - Lautåsen - Glåmene - Fiskelitetjern - Osmarka - Kikut - Fortjern - Strake vegen ut via Bjørnholt.

Det vil si 32 gratis kilometer med 530 meter høydestigning i bonus.

Omtrent halvparten av oss feiget ut og droppet gjørmete stier til fordel for raskere grusveier, som på partiet mellom Kobberhaughytta og Kikut.

 

Over tredve stykker hadde møtt opp kl.10 på p-plassen på Låkeberget. Etter å ha lest tidligere løpereportasjer fra Gratiskilometer visste jeg at dette var over gjennomsnittlig spreke mennesker. Jeg  var spent på hvordan jeg ville klare å holde følge i over 3 mil. Jeg mistenker nok at for mange var dagens økt en "rolig langkjøring". Jeg var veldig fornøyd med dagens økt. 32,7 km i 5:41 min/km tempo med såpass høydestigning synes jeg er respektabelt tidlig en søndagsmorgen (for meg er kl. 10 på en søndag tidlig!).

Et stort felt på søndagstur. Foto er rappa fra bloggen til http://espenringom.no/

 

Torill og undertegnede med ny energi etter cola og bolle på Kikut. Foto: http://espenringom.no/

Flere bilder og reportasje fra turen: http://espenringom.no/2013/06/23/gratiskilometer-vii-bildespesial/

Data fra Garmin: http://connect.garmin.com/activity/332056754#

 

Terrengsko

Jeg trengte et par terrengsko, spesielt med tanke på at Torill og jeg i et øyeblikks sinnsforvirring har meldt oss på vårt første ultraløp, Nordmarka Ultra Challenge, som er 5 mil på blåmerka stier. Det betyr mye løping på sti i sommer.

Jeg utfordret elementene forrige søndag ved å løpe en lengre tur på sti i mine vanlige treningssko, Adidas Adizero Adios, og fikk et lite overtråkk. Ikke det at det ikke kan skje i vanlige terrengsko. I fjor forstuet jeg foten med terrengsko på.

Turene mine går ofte på asfalt fra jeg løper ut døra hjemme og opp til skogen, og så på grusvei mellom stipartiene. Så utfordringen er å finne terrengsko som man også kan løpe på asfalt og grus med.

Valg av terrengsko er en vitenskap. Jeg kom over følgende informative diskusjon om emnet her:

http://forum.kondis.no/viewtopic.php?f=3&t=2584

Det er farlig å gå inn en sportsbutikk uten å vite hva du egentlig har tenkt å kjøpe. I går gikk jeg inn på Löplabbet og endte selvfølgelig opp med å kjøpe de dyreste terrengskoene de hadde i butikken... Salomon S-Lab Sense 2

http://www.loplabbet.no/sko/salomon-salomon-s-lab-sense-2-unisex.html

Forøvrig har jeg merket meg at "drop" er det nye essensielle begrepet i løpeskoverdenen. Jeg hadde i hvert fall aldri hørt om dette før for to dager siden, og nå ser jeg det overalt hvor det er skrevet om løpesko. Löplabbet har til og med en egen kategori "lavdroppsko", det var vel dette som vi kalte forfotsko i 2012? For andre som er like utdaterte som meg så er drop forskjellen på sålehøyden i forfoten og hælen etter det jeg har skjønt.

På kvelden fikk jeg testet skoene på sti fra Frognerseteren til Kobberhaughytta og tilbake. Skoene er gode å ha på og sitter som et skudd på foten. Jeg følte også at de "satt" veldig godt i terrenget. Dette er kanskje ikke skoene med aller best grep, men det blir en avveining mellom grov såle med knotter, og en jevnere såle som også tåler asfalt og grus. Men jeg kjente det veldig godt i beina på slutten av den omtrent 18 km lange turen, og mulig det er vel ambisiøse sko jeg har kjøpt med tanke på hvor lette de er. Jeg håper det vil gå seg til med litt tilvenning og etterhvert som jeg får styrket ankler og legger.

Helgens kraftanstrengelse...

...ble ikke Nordmarka skogsmaraton for min del. Jeg meldte meg av for noen uker siden, etter at belastningsskaden i foten, eller hva det nå var, ikke så ut til å gi seg. Men de siste par ukene har foten blitt bedre. I teorien kunne jeg vel stilt til start på lørdag, men uten å ha fått løpt så mange langturer i det siste, ville det vært et blodslit bare å gjennomføre. Lite motiverende når man ikke har sjans til å slå egne gyldne rekorder.

I stedet løp jeg en "trøstetur" i går på grusveier og stier fra Sognsvann til Kikut og tilbake til Sognsvann igjen, ca. 3 mil. For nordmarksentusiaster som er glad i veibeskrivelser så gikk turen: fra Sognsvann, Ankerveien, over Skjærsjødammen, opp Gamle Nordmarksvei til Bjørnholt, grusveien til Kikut, blåmerket sti over Appelsinhaugene til Kobberhaughytta, trillesti til Lørenseter, grusvei til nedsiden av Ullevålseter tilbake til Ankerveien og endelig på Sognsvann igjen.

Det var et slit! En del av traseen er jo den samme som Nordmarka skogsmaraton og jeg tenkte med skrekk på hvor tungt det ville ha vært å være med på løpet. Langtur-i-skogen-formen er langt fra på topp. Det var både deilig og litt jævlig å være ute på den smale sti igjen. På Gamle Nordmarksvei gikk jeg på trynet etter at jeg hadde vært ute i 9 km. 2 km senere tråkket jeg over på venstre fot. Jeg la meg rett ned på den gjørmete stien, så vondt var det. Jeg så for meg hvordan jeg måtte teipe foten (etter fjorårets forstuing har jeg med teip i sekken når jeg er ute på lengre turer på sti) og halte den drøye mila ned til Sognsvann igjen, men heldigvis ga smerten seg etter et par minutter og det var ikke forstuing likevel. Framme ved Bjørnholt var jeg sulten og slapp og ikke halvveis en gang. Batteriet på pulsklokka takket også for seg slik at jeg ikke lengre hadde oversikt over hvor langt eller hvor lenge jeg hadde løpt. Selvfølgelig en latterlig bagatell når jeg tenker på det nå, men siste rest av motivasjon holdt på å ebbe ut og jeg fikk lyst til å droppe hele Kikut og heller ta stien rett til Kobberhaugen. Likevel satte jeg på autopiloten og karret meg opp de bratte grusbakkene fra Bjørnholt mens jeg visualiserte den berømte Kikutbollen som ventet vel 4 km der framme.

Pause på Kikut i sola var strålende. Kikutbolle, vørterøl (en drikk som jeg utelukkende drikker på Kikut under langtur, jeg lar meg bedra av OL-ringene) og kaffe. Den andre halvdelen av turen gikk bedre enn den første. Selvfølgelig alltid deilig å være over halvveis, og vørterøl og Kikutbolle er som kjent en killer-combo. Stien fra Kikut til Kobberhaughytta er også veldig fin, men mye myr og gjørme. Det tok laaaaang tid å komme til Kobberhaughytta. Like greit at klokka hadde streiket, for snittfarten lå veldig lavt, og det er jo veldig deilig å frigjøre seg fra stoppeklokka, er det ikke? Etter Lørenseter orket jeg ikke mer sti, og holdt meg på grus tilbake til Sognsvann. Kjedeligere, men nå var jeg ganske lei og ville ha raskeste vei tilbake (uten alle menneskene på E18 fra Ullevålseter til Sognsvann) så det ble Ankerveien med de fæle små bakkene så man riktig kan få slite ut det som måtte være igjen av krefter. Hardt og seigt var det i går. Men deilig med en skikkelig skogstur igjen!