...ble ikke Nordmarka skogsmaraton for min del. Jeg meldte meg av for noen uker siden, etter at belastningsskaden i foten, eller hva det nå var, ikke så ut til å gi seg. Men de siste par ukene har foten blitt bedre. I teorien kunne jeg vel stilt til start på lørdag, men uten å ha fått løpt så mange langturer i det siste, ville det vært et blodslit bare å gjennomføre. Lite motiverende når man ikke har sjans til å slå egne gyldne rekorder.
I stedet løp jeg en "trøstetur" i går på grusveier og stier fra Sognsvann til Kikut og tilbake til Sognsvann igjen, ca. 3 mil. For nordmarksentusiaster som er glad i veibeskrivelser så gikk turen: fra Sognsvann, Ankerveien, over Skjærsjødammen, opp Gamle Nordmarksvei til Bjørnholt, grusveien til Kikut, blåmerket sti over Appelsinhaugene til Kobberhaughytta, trillesti til Lørenseter, grusvei til nedsiden av Ullevålseter tilbake til Ankerveien og endelig på Sognsvann igjen.
Det var et slit! En del av traseen er jo den samme som Nordmarka skogsmaraton og jeg tenkte med skrekk på hvor tungt det ville ha vært å være med på løpet. Langtur-i-skogen-formen er langt fra på topp. Det var både deilig og litt jævlig å være ute på den smale sti igjen. På Gamle Nordmarksvei gikk jeg på trynet etter at jeg hadde vært ute i 9 km. 2 km senere tråkket jeg over på venstre fot. Jeg la meg rett ned på den gjørmete stien, så vondt var det. Jeg så for meg hvordan jeg måtte teipe foten (etter fjorårets forstuing har jeg med teip i sekken når jeg er ute på lengre turer på sti) og halte den drøye mila ned til Sognsvann igjen, men heldigvis ga smerten seg etter et par minutter og det var ikke forstuing likevel. Framme ved Bjørnholt var jeg sulten og slapp og ikke halvveis en gang. Batteriet på pulsklokka takket også for seg slik at jeg ikke lengre hadde oversikt over hvor langt eller hvor lenge jeg hadde løpt. Selvfølgelig en latterlig bagatell når jeg tenker på det nå, men siste rest av motivasjon holdt på å ebbe ut og jeg fikk lyst til å droppe hele Kikut og heller ta stien rett til Kobberhaugen. Likevel satte jeg på autopiloten og karret meg opp de bratte grusbakkene fra Bjørnholt mens jeg visualiserte den berømte Kikutbollen som ventet vel 4 km der framme.
Pause på Kikut i sola var strålende. Kikutbolle, vørterøl (en drikk som jeg utelukkende drikker på Kikut under langtur, jeg lar meg bedra av OL-ringene) og kaffe. Den andre halvdelen av turen gikk bedre enn den første. Selvfølgelig alltid deilig å være over halvveis, og vørterøl og Kikutbolle er som kjent en killer-combo. Stien fra Kikut til Kobberhaughytta er også veldig fin, men mye myr og gjørme. Det tok laaaaang tid å komme til Kobberhaughytta. Like greit at klokka hadde streiket, for snittfarten lå veldig lavt, og det er jo veldig deilig å frigjøre seg fra stoppeklokka, er det ikke? Etter Lørenseter orket jeg ikke mer sti, og holdt meg på grus tilbake til Sognsvann. Kjedeligere, men nå var jeg ganske lei og ville ha raskeste vei tilbake (uten alle menneskene på E18 fra Ullevålseter til Sognsvann) så det ble Ankerveien med de fæle små bakkene så man riktig kan få slite ut det som måtte være igjen av krefter. Hardt og seigt var det i går. Men deilig med en skikkelig skogstur igjen!
I stedet løp jeg en "trøstetur" i går på grusveier og stier fra Sognsvann til Kikut og tilbake til Sognsvann igjen, ca. 3 mil. For nordmarksentusiaster som er glad i veibeskrivelser så gikk turen: fra Sognsvann, Ankerveien, over Skjærsjødammen, opp Gamle Nordmarksvei til Bjørnholt, grusveien til Kikut, blåmerket sti over Appelsinhaugene til Kobberhaughytta, trillesti til Lørenseter, grusvei til nedsiden av Ullevålseter tilbake til Ankerveien og endelig på Sognsvann igjen.
 |
Pause på Kikut i sola var strålende. Kikutbolle, vørterøl (en drikk som jeg utelukkende drikker på Kikut under langtur, jeg lar meg bedra av OL-ringene) og kaffe. Den andre halvdelen av turen gikk bedre enn den første. Selvfølgelig alltid deilig å være over halvveis, og vørterøl og Kikutbolle er som kjent en killer-combo. Stien fra Kikut til Kobberhaughytta er også veldig fin, men mye myr og gjørme. Det tok laaaaang tid å komme til Kobberhaughytta. Like greit at klokka hadde streiket, for snittfarten lå veldig lavt, og det er jo veldig deilig å frigjøre seg fra stoppeklokka, er det ikke? Etter Lørenseter orket jeg ikke mer sti, og holdt meg på grus tilbake til Sognsvann. Kjedeligere, men nå var jeg ganske lei og ville ha raskeste vei tilbake (uten alle menneskene på E18 fra Ullevålseter til Sognsvann) så det ble Ankerveien med de fæle små bakkene så man riktig kan få slite ut det som måtte være igjen av krefter. Hardt og seigt var det i går. Men deilig med en skikkelig skogstur igjen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar