Her om dagen satt jeg på Arlanda flyplass og dro opp av veska Born to Run av Christopher McDougall, Why We Run av Robin Harvie og siste utgave av Runner's World, og det slo meg at nå har jeg offisielt blitt en skikkelig løpenerd. Eller nerdetendensene har vel vært der en god stund. Som for eksempel før da jeg å pleide å plotte inn løpedata i et excel-ark og foreta diverse beregninger! Dette var før jeg hadde en Garmin pulsklokke til å gjøre alt dette for meg. Nå bruker jeg i stedet timer inne på Garmin Connect på å fordype meg i løpestastistikk og sammenligne høydeprofiler og pulsgjennomsnitt.
Men det er først i det siste jeg har begynte å lese bøker om løping. Born to Run av Christopher McDougall handler om forfatterens møte med og fascinasjon over Tahumara - en indianerstamme i Mexico hvor medlemmene kan løpe usedvanlig lenge og langt. Poenget i boka er vel at vi alle er som Tahumara-indianerne, nemlig født til å løpe, bare at til forskjell fra disse indianerne så har vi i den vestlige sivilisasjonen fortrengt dette urinstinket. Og skal vi ta forfatteren på ordet har Nike-konsernet en stor del av skylda for dette gjennom produksjonen av superdempende joggesko. På typisk amerikansk vis inneholder boka en hel del klisjeer og namedropping av amerikanske løpere og eksperter.
Men når det er sagt så mener jeg dette er en vellykket bok om løping. Hvorfor? Den ga meg lyst til å løpe mer. Og lengre. Spesielt synes jeg det var spennende å lese om forskjellige ultraløp. Etter å ha lest boka ferdig vurderer jeg følgende:
1) Å løpe et ultraløp. Jeg må si det virker veldig forlokkende. Kanskje neste år?
2) Jeg har ikke latt meg overbevise av barfot-trenden så langt. Men etter nesten 300 sider med barfot-propaganda så får jeg litt lyst til å slenge av meg skoene og løpe barfot over gressplenen. Kanskje det har noe for seg. Men det sitter langt inne å ta på seg sånne fivefingers under et løp - det ser jo litt rart ut...
Den andre boka som jeg dro opp på Arlanda, Why We Run av Robin Harvie, er jeg så vidt i gang med. På baksiden reklamerer den med "if you have ever wondered what makes you lace up your trainers, and why you keep coming back for more...". Så dette virker lovende! En nærmere omtale kommer når boka er ferdiglest.
Men det er først i det siste jeg har begynte å lese bøker om løping. Born to Run av Christopher McDougall handler om forfatterens møte med og fascinasjon over Tahumara - en indianerstamme i Mexico hvor medlemmene kan løpe usedvanlig lenge og langt. Poenget i boka er vel at vi alle er som Tahumara-indianerne, nemlig født til å løpe, bare at til forskjell fra disse indianerne så har vi i den vestlige sivilisasjonen fortrengt dette urinstinket. Og skal vi ta forfatteren på ordet har Nike-konsernet en stor del av skylda for dette gjennom produksjonen av superdempende joggesko. På typisk amerikansk vis inneholder boka en hel del klisjeer og namedropping av amerikanske løpere og eksperter.
Men når det er sagt så mener jeg dette er en vellykket bok om løping. Hvorfor? Den ga meg lyst til å løpe mer. Og lengre. Spesielt synes jeg det var spennende å lese om forskjellige ultraløp. Etter å ha lest boka ferdig vurderer jeg følgende:
1) Å løpe et ultraløp. Jeg må si det virker veldig forlokkende. Kanskje neste år?
2) Jeg har ikke latt meg overbevise av barfot-trenden så langt. Men etter nesten 300 sider med barfot-propaganda så får jeg litt lyst til å slenge av meg skoene og løpe barfot over gressplenen. Kanskje det har noe for seg. Men det sitter langt inne å ta på seg sånne fivefingers under et løp - det ser jo litt rart ut...
Den andre boka som jeg dro opp på Arlanda, Why We Run av Robin Harvie, er jeg så vidt i gang med. På baksiden reklamerer den med "if you have ever wondered what makes you lace up your trainers, and why you keep coming back for more...". Så dette virker lovende! En nærmere omtale kommer når boka er ferdiglest. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar