32 gratis kilometer

I dag var jeg med på min første tur med Gratiskilometer, en løpegruppe med en facebook-side som arrangerer felles langturer i Oslo-området.

Dagens tilbud var: Låkeberget - Hammeren - Skjersjødammen - Blankvannsbråten - Trillestien til nedanfor Kobberhaughytta - Lautåsen - Glåmene - Fiskelitetjern - Osmarka - Kikut - Fortjern - Strake vegen ut via Bjørnholt.

Det vil si 32 gratis kilometer med 530 meter høydestigning i bonus.

Omtrent halvparten av oss feiget ut og droppet gjørmete stier til fordel for raskere grusveier, som på partiet mellom Kobberhaughytta og Kikut.

 

Over tredve stykker hadde møtt opp kl.10 på p-plassen på Låkeberget. Etter å ha lest tidligere løpereportasjer fra Gratiskilometer visste jeg at dette var over gjennomsnittlig spreke mennesker. Jeg  var spent på hvordan jeg ville klare å holde følge i over 3 mil. Jeg mistenker nok at for mange var dagens økt en "rolig langkjøring". Jeg var veldig fornøyd med dagens økt. 32,7 km i 5:41 min/km tempo med såpass høydestigning synes jeg er respektabelt tidlig en søndagsmorgen (for meg er kl. 10 på en søndag tidlig!).

Et stort felt på søndagstur. Foto er rappa fra bloggen til http://espenringom.no/

 

Torill og undertegnede med ny energi etter cola og bolle på Kikut. Foto: http://espenringom.no/

Flere bilder og reportasje fra turen: http://espenringom.no/2013/06/23/gratiskilometer-vii-bildespesial/

Data fra Garmin: http://connect.garmin.com/activity/332056754#

 

Terrengsko

Jeg trengte et par terrengsko, spesielt med tanke på at Torill og jeg i et øyeblikks sinnsforvirring har meldt oss på vårt første ultraløp, Nordmarka Ultra Challenge, som er 5 mil på blåmerka stier. Det betyr mye løping på sti i sommer.

Jeg utfordret elementene forrige søndag ved å løpe en lengre tur på sti i mine vanlige treningssko, Adidas Adizero Adios, og fikk et lite overtråkk. Ikke det at det ikke kan skje i vanlige terrengsko. I fjor forstuet jeg foten med terrengsko på.

Turene mine går ofte på asfalt fra jeg løper ut døra hjemme og opp til skogen, og så på grusvei mellom stipartiene. Så utfordringen er å finne terrengsko som man også kan løpe på asfalt og grus med.

Valg av terrengsko er en vitenskap. Jeg kom over følgende informative diskusjon om emnet her:

http://forum.kondis.no/viewtopic.php?f=3&t=2584

Det er farlig å gå inn en sportsbutikk uten å vite hva du egentlig har tenkt å kjøpe. I går gikk jeg inn på Löplabbet og endte selvfølgelig opp med å kjøpe de dyreste terrengskoene de hadde i butikken... Salomon S-Lab Sense 2

http://www.loplabbet.no/sko/salomon-salomon-s-lab-sense-2-unisex.html

Forøvrig har jeg merket meg at "drop" er det nye essensielle begrepet i løpeskoverdenen. Jeg hadde i hvert fall aldri hørt om dette før for to dager siden, og nå ser jeg det overalt hvor det er skrevet om løpesko. Löplabbet har til og med en egen kategori "lavdroppsko", det var vel dette som vi kalte forfotsko i 2012? For andre som er like utdaterte som meg så er drop forskjellen på sålehøyden i forfoten og hælen etter det jeg har skjønt.

På kvelden fikk jeg testet skoene på sti fra Frognerseteren til Kobberhaughytta og tilbake. Skoene er gode å ha på og sitter som et skudd på foten. Jeg følte også at de "satt" veldig godt i terrenget. Dette er kanskje ikke skoene med aller best grep, men det blir en avveining mellom grov såle med knotter, og en jevnere såle som også tåler asfalt og grus. Men jeg kjente det veldig godt i beina på slutten av den omtrent 18 km lange turen, og mulig det er vel ambisiøse sko jeg har kjøpt med tanke på hvor lette de er. Jeg håper det vil gå seg til med litt tilvenning og etterhvert som jeg får styrket ankler og legger.

Helgens kraftanstrengelse...

...ble ikke Nordmarka skogsmaraton for min del. Jeg meldte meg av for noen uker siden, etter at belastningsskaden i foten, eller hva det nå var, ikke så ut til å gi seg. Men de siste par ukene har foten blitt bedre. I teorien kunne jeg vel stilt til start på lørdag, men uten å ha fått løpt så mange langturer i det siste, ville det vært et blodslit bare å gjennomføre. Lite motiverende når man ikke har sjans til å slå egne gyldne rekorder.

I stedet løp jeg en "trøstetur" i går på grusveier og stier fra Sognsvann til Kikut og tilbake til Sognsvann igjen, ca. 3 mil. For nordmarksentusiaster som er glad i veibeskrivelser så gikk turen: fra Sognsvann, Ankerveien, over Skjærsjødammen, opp Gamle Nordmarksvei til Bjørnholt, grusveien til Kikut, blåmerket sti over Appelsinhaugene til Kobberhaughytta, trillesti til Lørenseter, grusvei til nedsiden av Ullevålseter tilbake til Ankerveien og endelig på Sognsvann igjen.

Det var et slit! En del av traseen er jo den samme som Nordmarka skogsmaraton og jeg tenkte med skrekk på hvor tungt det ville ha vært å være med på løpet. Langtur-i-skogen-formen er langt fra på topp. Det var både deilig og litt jævlig å være ute på den smale sti igjen. På Gamle Nordmarksvei gikk jeg på trynet etter at jeg hadde vært ute i 9 km. 2 km senere tråkket jeg over på venstre fot. Jeg la meg rett ned på den gjørmete stien, så vondt var det. Jeg så for meg hvordan jeg måtte teipe foten (etter fjorårets forstuing har jeg med teip i sekken når jeg er ute på lengre turer på sti) og halte den drøye mila ned til Sognsvann igjen, men heldigvis ga smerten seg etter et par minutter og det var ikke forstuing likevel. Framme ved Bjørnholt var jeg sulten og slapp og ikke halvveis en gang. Batteriet på pulsklokka takket også for seg slik at jeg ikke lengre hadde oversikt over hvor langt eller hvor lenge jeg hadde løpt. Selvfølgelig en latterlig bagatell når jeg tenker på det nå, men siste rest av motivasjon holdt på å ebbe ut og jeg fikk lyst til å droppe hele Kikut og heller ta stien rett til Kobberhaugen. Likevel satte jeg på autopiloten og karret meg opp de bratte grusbakkene fra Bjørnholt mens jeg visualiserte den berømte Kikutbollen som ventet vel 4 km der framme.

Pause på Kikut i sola var strålende. Kikutbolle, vørterøl (en drikk som jeg utelukkende drikker på Kikut under langtur, jeg lar meg bedra av OL-ringene) og kaffe. Den andre halvdelen av turen gikk bedre enn den første. Selvfølgelig alltid deilig å være over halvveis, og vørterøl og Kikutbolle er som kjent en killer-combo. Stien fra Kikut til Kobberhaughytta er også veldig fin, men mye myr og gjørme. Det tok laaaaang tid å komme til Kobberhaughytta. Like greit at klokka hadde streiket, for snittfarten lå veldig lavt, og det er jo veldig deilig å frigjøre seg fra stoppeklokka, er det ikke? Etter Lørenseter orket jeg ikke mer sti, og holdt meg på grus tilbake til Sognsvann. Kjedeligere, men nå var jeg ganske lei og ville ha raskeste vei tilbake (uten alle menneskene på E18 fra Ullevålseter til Sognsvann) så det ble Ankerveien med de fæle små bakkene så man riktig kan få slite ut det som måtte være igjen av krefter. Hardt og seigt var det i går. Men deilig med en skikkelig skogstur igjen!