I går løp jeg mitt første ultraløp:
Nordmarka Ultra Challenge. 54 kilometer på blåmerka stier. Fra Mylla til Skar over alle tenkelige topper på veien. 2000 høydemeter til sammen. Det er selvbergingsprinsippet som gjelder, slik at all mat og drikke har man med selv. Drikke etterfylles underveis i bekker og vann. Dette gjør at man løper med en sekk på jeg tipper min veide 4-5 kilo.
Over 40 stykker var påmeldt til årets NUC. Løpet har blitt arrangert to ganger før, men da var løypa på 82 kilometer! Det var få som fullførte og forholdene var betraktelig verre enn i årets løp, som gikk i fint vær og et relativt tørt Nordmarka. 35 stykker stilte til start på Mylla kl. 7.30 for registrering og info. Selve løpet startet ikke før kl 9. Men min dag hadde begynt allerede da jeg sto opp kl. 4.30 for å rekke å bli med på en maxitaxi fra Skar til Mylla. Få timer med søvn med andre ord.
Endelig går starten kl 9 og det bærer rett opp en veldig bratt bakke på stien mot Åssjøsetra. Min første lærdom i ultra er at alle oppoverbakker gås, med mindre man er det jeg kaller "profesjonell", og det var vel en håndfull i årets løp som spurtet opp den første bakken. Første post av 14 stk. som skal stemples underveis (ellers blir man diska) er allerede på Åssjøsætra, som jeg nesten holdt på å glemme hadde det ikke vært for alle de andre løperne som stemplet inn her. Jeg var nemlig litt for fokusert på neste post etter der igjen som var på toppen av Kollern (688 moh.). Opp til Kollern før det bærer rett ned i dalen igjen før man skal til neste post på Tverrsjøstallen og første sperretid (det er tre sperretider underveis, 11 timer på hele løpet). Jeg ligger godt foran sperretiden og kan senke skuldrene. Hvis man føler for å gi opp er også dette tidspunktet å gjøre det på, siden det bare er 5 km til Jevnaker. Etter dette bærer det rett inn i skogen med få retrettmuligheter før man er på Kikut (og da er det fortsatt 15 kilometer til sivilisasjonen og man kan like gjerne bare fullføre). Men på Tverrsjøstallen har man bare løpt 10 km og er knapt ferdig oppvarmet. For det er nå moroa begynner.
Opp raka vegen til Pershusfjellet (649 moh.) som byr på en vakker panoramautsikt. Jeg prøver å spise litt når jeg går i oppoverbakkene. Og erfarer lærdom nummer 2 i ultraløp. Spising er krevende når man løper langt, men det er veldig viktig. Og jeg kan bare glemme å spise alle brødskivene jeg har tatt med meg. Har ikke lyst på dem i det hele tatt og hadde ikke klart å få dem ned heller. Jeg må ha noe som er lett og går ned i små biter. Nøtter funka bra for meg og godt å få i seg noe salt. Banan og sjokolade er også relativt lett å spise. Og jeg hadde også med en bolle med vaniljekrem som fungerte utmerket. Jeg spiste vel egentlig ikke mer en ca. 200 gram nøtter, 2 bananer, 1,5 New Energi sjokolader og bollen på hele løpet. I tillegg var den første drikkesekken fylt med energidrikk. Til frokost klarte jeg å presse ned to skiver med omelett og drakk en cola. Jeg hadde med mye mer mat men matlysten er bare ikke på topp verken før eller under et løp. Jeg synes det virker som veldig lite energitilførsel jeg fikk til, men jeg følte likevel at det rakk fint og følte meg aldri helt tom. For øvrig fylte jeg på drikkesekken to ganger (Spålselva og Østre Fyllingen), men ikke helt fullt for å få litt mindre vekt.
Tilbake til Pershusfjellet. Etter fjellet er det ned igjen og til neste post på Spålen 17 km etter start. Jeg synes egentlig disse kilometerne fram mot ca. 2,5 mil var de tøffeste for meg. Løpingen her er ikke spesielt krevende og det er mye flatt. Men man begynner å bli sliten og tanken på at man har løpt ca. 1/3 og har mange topper igjen kan være tung å bære. I tillegg begynte jeg å få vondt i venstre kne, noe jeg har slitt med på de siste langturene mine når jeg har vært ute i rundt 2 mil, et klassisk tilfelle av "runner's knee" antar jeg. Jeg hadde også sluppet en del folk fra meg, og på løp kan man få følelsen av at man ligger på jumboplass, for man ser jo bare de som løper forbi (men mindre man løper forbi noen da). Kneet ble verre og verre, spesielt i nedoverpartiene, og jeg begynte å tenke på at jeg kanskje måtte bryte. Det virket usannsynlig at jeg kunne holde det gående i 5-6 timer til. Jeg tok en ibux, som for øvrig er min ultralærdom nummer 3: ha med et lite apotek. Sjansene for at du får bruk for det er absolutt til stede. Jeg tvilte på at det ville virke, men placebo eller ei syntes jeg det løsna etter noen kilometer.
På sjekkpunkt nummer 6 på Katnosdammen (24,5 km) møtte jeg på flere andre løpere, og motet begynte å stige. Ultralærdom nummer fire: Ultraløp er en ganske hyggelig affære med god stemning. Alle løper med et smil om munnen og backer hverandre opp (nå har jeg ikke vært til stede i andre ultra men vil tro det gjelder der og). Ved Katnosdammen stiftet jeg også bekjentskap med Tommy som kom til å bli min følgesvenn resten av løpet. Det ga meg en trygghet å løpe med en dreven ultraløper som kunne angi når det var lov å gå og når man skulle løpe. Vekselsvis løp vi også sammen med andre som hjalp til med orienteringen. For denne dagen må jeg også si at jeg hadde en god del hell. Enkelte av stedene kunne det være vanskelig å orientere seg, og takket være at det var andre foran meg som visste hva de drev med, kom jeg trygt fram fra post til post. Men noen steder kan jeg også takke meg selv for at jeg hadde prøveløpt deler av traseen tidligere sammen med min faste løpevenninne (som dessverre ikke kunne være med pga. skade). Etter Katnosdammen var det to kneiker som gjenstod før man kunne begynne på sjarmøretappen: Kjerkeberget (631 moh., visstnok Oslos høyeste punkt) og Kikuttoppen (612 moh.). Dette hadde jeg gruet meg til veldig i forveien, men det gikk overraskende lett. For fordelen med motbakkene er at man går. Det er lite å hente på å løpe (med mindre du er proff) og da fikk jeg spist og hentet meg inn.
På Kikuttoppen hadde jeg vært ute i vel 6 timer (jeg har ikke helt nøyaktige løpedata for jeg klarte å stoppe klokka underveis) og det gjenstod drøyt 18 km. Målet mitt var å komme inn på 9 timer, og nå så det ut som at jeg kunne klare det. Det ga meg en ekstra boost og nå gikk jeg i tillegg snart inn i mer kjente trakter, området sør for Kikut er nærmest å betrakte som hjemmebane. Ned fra Kikuttoppen (hvor vi holdt på å løpe på en hoggorm) gikk ruta videre forbi Fyllingen gjennom Osmarka, over Appelsinhaugen og Kobberhaugene, videre forbi Bjørnholt og gjennom Bjørnsjøhelvete til Kamphaug, siste kneik opp til Fagervann, før det bærer de siste fire kilometerne inn til mål på Skar.
Jeg kom inn på 8.38 og det ble ikke jumboplass men 15. plass (og 4. plass i kvinneklassen). Sliten men kjempefornøyd! Det var en drøy affære, men jeg var også overrasket over hvor lett det faktisk gikk, spesielt etter at jeg ble kvitt de negative tankene jeg hadde i begynnelsen, og da jeg skjønte at kneet ville holde. Det er nesten så man kommer inn i en transe når man har holdt på i fire-fem timer, hvor man er i en slags flyt og bare løper, løsrevet fra tid og sted. På mange måter synes jeg nesten maraton er vondere for da løper jeg med pulsen i taket og melkesyra sprenger i beina. I går handlet det om å ta det med ro og holde ut lenge. Både ultra og maraton er harde og tøffe, men på forskjellige måter. Jeg hadde det også veldig fint i går under store deler av løpet, og det var virkelig en vakker tur gjennom Nordmarka som jeg er så glad i. Det ga mersmak og det blir nok ikke mitt siste ultraløp.
Takk til arrangøren av Nordmarka Ultra Challenge for et flott løp!
 |
| Fagre Fagervann. |
