Julegave til meg selv: Piggsko!

I går under julegavehandelens strabasiøse innspurt, befant jeg meg plutselig i løpeskoavdelingen på XXL. Hvorfor ikke kjøpe en julegave til meg selv som jeg virkelig blir glad for, tenkte jeg. Og nå om dagen er løpeføret helt krise med glatte og holkete veier, og løpemølla inne på et svett treningsrom frister lite. Løsningen: Piggsko!

På XXL hadde de Icebug og Asics, og valget falt på Icebug. Rett hjem for å teste skoene på den faste løperunden min. Jeg har ikke prøvd piggsko tidligere og var veldig spent på hvordan det ville fungere. Det funka kjempebra! Over all forventning faktisk. Da jeg prøvde dem i butikken føltes de litt uvante på foten, men de kjentes mye bedre ut mens jeg var ute og løp. De er relativt lette og gir en god løpsfølelse. Gøy å suse nedover de glatteste bakkene og føle at man har full kontroll. En god investering, og jeg gleder meg til flere løpeturer på isen i vinter!

Intervalltrening med Löplabbet 16.10

I dag var jeg igjen med på Löplabbets faste intervalltrening på tirsdager. Jeg har ikke vært med siden før sommeren, og det merket jeg! Men det var deilig å løpe litt intervalltrening igjen. Det er effektiv trening!

Inne på den varme innendørsbanen på Bislett kjørte vi følgende opplegg i dag:

5 x 4 minutter, 1 minutt pause mellom hvert intervall
2 minutters pause
5 x 3 minutter, 1 minutt pause mellom hvert intervall

Pulskurven som en fjellkjede i Himalaya:

Stigende topper fra 85 til 95 prosent av makspuls.

Det er fellestrening hver tirsdag og det er gratis. Så det er bare å møte opp! Det pleier å være med mellom 10 til 20 stykker på alle nivåer i mosjonistsjiktet.
Mer info her: http://www.loplabbet.no/fellestrening

Skjennungstua opp 2. oktober

Nå ble jeg bare så skuffa. I går løp jeg Skjennungstua opp og det kjentes forferdelig hardt og slitsomt ut, og jeg følte at det gikk treigere enn i fjor. Men da jeg kom i mål og hørte tiden min husket jeg feil og tenkte at det var en raskere tid enn året før. Så i et døgn har jeg levd i den lykkelige illusjonen av at jeg hadde perset. Men nå fant jeg ut at jeg har rotet med tidene, og at jeg i går løp over 1 minutt treigere enn ifjor. Opphengt i å slå mine personlige rekorder som jeg er, har jeg nå vært utrolig skuffa den siste halvtimen - men heldigvis begynner det å slippe taket nå :)

Så oppsummert har jeg i denne årets løpesesong blitt dårligere på korte løp som Sognsvann rundt medsols og bakkeløpene i Maridalen, og bedre på de lange løpene (Nordmarka Skogsmaraton og Oslo Maraton). For meg betyr de lange løpene mest, men jeg hadde jo selvfølgelig håpet å også ha framgang på de kortere løpene. Så jeg må nok trene mer bakke- og intervalløp!

Tilbake til Skjennungstua Opp: som sagt forferdelig tungt de 6 kilometerne opp opp opp alle grusveiene fra Hammeren til Skjennungstua. Fellestart sammen med alle disse i mine øyne profesjonelle løperne som pleier å være med på Maridalsbakkeløpene, gjør at man føler at man nesten ikke beveger seg framover i de første motbakkene. Etterhvert er jeg nesten helt for meg selv, avbrutt av og til av den truende lyden av skritt som nærmer seg bakfra og som etterhvert ubarmhjertig passerer forbi. Det går vondt og trått oppover, med klimaks i de siste loddrette bakkene før Skjennungstua hvor utsikten er vakker og blodsmaken optimal. Men på toppen venter belønningen: hønsesuppe, boller, premietrekning av uendelige mange gavekort fra Löplabbet og løpebøker (jeg vinner aldri) og god stemning. Og gleden over å ha slått tiden fra i fjor (trodde jeg...).

Reportasje fra løpet med resultater: http://sognsvannrundtmedsols.no/2012/10/03/4782/

Oslo Maraton 2012

Etter en suboptimal oppladning med forstuet fot og halsbetennelse og mindre løping enn planlagt, var jeg veldig spent på hvordan det skulle gå på Oslo Maraton i år. Jeg var med første gang i fjor. Da prøvde jeg å løpe etter 3.30-ballongen men etter bare 5 kilometer merket jeg at det gikk for fort, og sakket tempo og kom til slutt inn på 3.43. I år ville jeg igjen prøve meg på 3.30-ballongen, vel vitende om at det ville bli hardt å klare. Planen var å se hvor lenge jeg ville klare å holde følge, og slakke tempo med en gang det føltes for raskt. Å komme inn under 3.40 ville jeg også være veldig fornøyd med.

Helt fra start gikk det fryktelig fort, men jeg klorte meg fast i 3.30-feltet og det føltes helt greit ut fram til drikkestasjonen på 10 kilometer. Fartsholder Andreas som ikke pleier å drikke før etter 1 time i lengre løp, forsvant av gårde med resten av feltet etter at jeg hadde sølt et beger Powerade utover ansiktet. Jeg ga opp jakten der og da, og gikk over til strategien å løpe mitt eget løp. Ut langs kontainerhavna, den kjipeste og styggeste delen av traseen, var moralen på bånn. Jeg hadde mistet 3.30-feltet og bare ventet på å bli tatt igjen av 3.45-feltet. Flere løp forbi meg, og jeg løp nesten ikke forbi noen. Det var mye vind og det føltes som om man stod stille når vinden blåste i mot. Beina var allerede utrolig stive og jeg hadde vondt i den ene hofta. Det føltes hardt ut alt for tidlig i løpet med andre ord. Jeg lekte med tanken på å bryte. Men det gjør jeg kanskje i alle sånne løp og fortrenger det etterpå?

Traseen som skal løpes to ganger.

Inn fra kaia, over brua, og inne på Grønland var jeg i ferd med å nedkjempe demonene i hodet. Det hjalp også å komme inn i en mer hyggelig del av løypa, vekk fra motvinden og få seg en banan på 15 kilometer. Det mentale betyr så utrolig mye på sånne løp! Det som får meg i mål er å stykke opp løpet og prøve å ikke tenke så mye lengre enn til neste delmål. Nå måtte jeg bare komme meg igjennom 5 kilometer før jeg var halvveis. Og det å vite at man er over halvveis gir ekstra motivasjon og tro på at det skal holde. Neste mål Skøyen. Så Aker Brygge. Drikkestasjonen på 30 kilometer. Og da er det bare en drøy mil igjen! En siste gang gjennom den kjipe sløyfa langs kaiområdet. Inne på Grønland og nå er det bare sjarmøretappen som gjenstår! Nå løp jeg også forbi flere som hadde løpt forbi meg tidligere. Tilbake fra Grønland til Kvadraturen. Gjennom Karl Johan og et par kilometer igjen. Så sliten så sliten. 1 kilometer. 800 meter. 600 meter. 400 meter. 200 meter. 100 meter. Mål! På 3.38.25! Halvtraumatisert og utrolig fornøyd over at jeg ikke ga opp der ute på Sørenga i blesten. Verdt å huske på til framtidige løp: det går opp og ned i lange løp, og når det ser ut som mørkest er det bare å holde ut og så vil det gå bedre. Akkurat som i det virkelige liv.

Godt fornøyd med plassering. Men jeg løper ikke akkurat på negativ splitt... Kanskje jeg burde prøve det neste gang.

Løpedata på Garmin connect (noe er galt med pulsmåleren): http://connect.garmin.com/activity/225811939

Å løpe fra Drammen til Oslo

I går løp Torill og jeg fra Drammen til Oslo, inspirert av en artikkel i DN aktiv: "Å snu er kjedelig - jeg mister piffen" om Tero Päivärinne som løper fra Oslo til Drammen og tar toget tilbake. For en god og bisarr idé! Vi ville prøve det samme, men omvendt: ta toget til Drammen og løpe tilbake.

Ruta fra Drammen til Oslo. 42 km.

På morgenenen var jeg litt bekymret for halsen som har vært sår i noen dager. I tillegg er det foten jeg forstuet som fortsatt ikke er helt god når jeg vrir på den. Men, når du har annonsert til venner og kolleger at du skal løpe fra Drammen til Oslo, nytter det ikke å komme på mandag og skylde på en forkjølelse. Dessuten er det to uker igjen til Oslo Maraton, og ikke så mye tid til hvile. Tre kopper kaffe og en Lemsip (vidunderdrikk mot sårhals og feber som fåes på apoteker utenfor Norge) til frokost gjorde at jeg følte meg langt piggere. Dessuten viste et raskt google-søk på "running + sore throat" at det går greit å løpe med symptomer fra halsen og opp, mens man skal passe seg hvis man har symptomer fra halsen og ned.

Vel framme i Drammen skinte sola og løpeværet var perfekt. Vi hadde med hver vår camelback stappet med proviant som bananer, nøtter og powerbars. Vi så antageligvis utrolig nerdete ut der vi sto på stasjonen  med full løpeoppakning og studerte kart og gps på telefonen, mens vi spiste nøtter og la en slagplan. Vi bestemte oss for å holde på i 42 km og regnet med å bruke rundt fire timer utenom pauser. Planen var å ta det rolig og ta det hele som en liten utflukt.

Etter litt startproblemer med å komme oss ut av Drammen og løpe over noen jernbanelinjer, fant vi omsider fram til Husebysletta og Lierbakkene. Dette er omtrent de eneste oppoverbakkene på veien til Oslo, men til gjengjeld varer de i rundt 6 km. Godt å ha bakkene overstått tidlig på turen.

Høydeprofil Drammen-Oslo. Lierbakkene er tøffe. Men så går det stort sett nedover og bortover.

 Det gikk radig unna de neste milene og siden vi løp såpass rolig, føltes det aldri veldig tungt. Vi tok noen pauser underveis for å fylle på med mat og drikke. Flere ganger måtte vi også konsultere gps'en for å finne ut av hvor vi skulle. Vi løp hele tiden mot neste delmål - ellers kan man fort miste motet hvis man tenker på hvor langt det er til sluttmålet. Etter Liertoppen var neste mål Asker. Så Sandvika. Så Lysaker. Og da gjenstod bare sjarmøretappen. Ved Skøyen viste klokka 42,2 km og da passet det fint å stoppe. Vi hadde løpt fra Drammen til Oslo!

Torill passer hund i en av pausene. Lille Anton ser etter matmor.

Påfyll på Sandvika Storsenter.

Løpsdata fra turen på Garmin Connect: http://connect.garmin.com/activity/220341916

Sognsvann rundt medsols 5. september

Et sikkert tegn på at det er onsdag og SRM er at jeg våkner med en klump i magen som vokser og vokser utover dagen. Det jeg gruer meg til hver gang er smerten som varer i rundt 14 minutter. 14 uendelig lange minutter. Jeg kjenner nå hver krik og krok og hver lille stigning og senkning rundt dette lille vannet. For å holde ut fokuserer jeg på ett og ett landemerke av gangen. Snart kommer den svingen til høyre. Så rett fram. Sving til venstre. Oppoverbakke. Nedoverbakke. Ny sving... Når det nærmer seg slutten ser man steinknatten på høyresiden. Så ser ser man søplekassene. Så tar man av inn på veien til høyre og legger inn den siste spurten opp bakken, forbi SRM-banneret og de siste meterne ned til målskiltet. Som vanlig ned i knestående og nesten kaste opp...

I dag ble heldigvis tiden 20 sekunder bedre en den katastrofale tiden min forrige gang. Men uansett hva tiden min blir, føles det like vondt ut. Smerten er konstant. Så det som er variabelt er hvor mye jeg får ut av smerten, altså i hvor god SRM-form jeg er i. Og nesten det eneste som hjelper på min SRM-form, er å løpe nettopp SRM.

Og hver eneste gang jeg lurer på om jeg skal løpe SRM finner jeg på en haug med unnskyldninger for hvorfor jeg kanskje skal stå over denne dagen. I dag følte jeg meg stiv i beina og litt "ruskete" i halsen, og jeg var ikke langt unna å ta dette som to gode grunner til å droppe løpet i dag. Heldigvis motsto jeg fristelsen til å lure meg selv og møtte opp. Ja det gjorde vondt. Men som alltid var det selvfølgelig verdt det. Etter løpet er det lettelsen over at det er overtstått for denne gangen. Ro i kroppen. Endorfiner i hjernen. Den deilige følelsen av å suse hjemover på sykkel i den fine sensommerkvelden.

På en skala fra 1 til 10 hvor 1 er ikke i det hele tatt og 10 er veldig mye...

... hvor mye gruet jeg meg til SRM i dag: 8
... hvor vondt gjorde det under selve løpet: 9
... hvor digg er det etterpå: 10

Andre "halvmaraton" på tre dager

I dag løp jeg samme runde som på lørdag: fra Sthanshaugen til Ullevålseter og tilbake igjen. En fin runde på i underkant av 22 km. På meg hadde jeg splitter nye Adidas Adizero Feather 2. Jeg kjøpte mitt forrige skopar så sent som i juni, men tærne har fått så mye juling nå at det bare var å krype til korset og gå opp et nummer i størrelse. Digge sko (deilig med god plass til tærne!). Og som navnet tilsier er de lette som fjær. Men ikke helt egnet for løping på grus fordi det fester seg stein i sålen.



Mine nye sko. Denne gangen i riktig størrelse.

Garmin-data fra dagens økt: http://connect.garmin.com/activity/218544117 (makspulsen er nok en feilmåling...). Jeg løp tilnærmet samme runde på lørdag og målte da 367 meter høydestigning mot 751 meter i dag. Merkelig. Men det er i hvertfall stigning i ganske nøyaktig 10 km, før man kan rulle ned hjem igjen. Flott og hardt å løpe opp bakkene på vestsiden av Sognsvann. Vanligvis har jeg løpt den andre veien.

Helgens langtur...

...ble dessverre ikke Nordmarkstraver'n pga. foten som jeg forstuet for noen uker siden, og som enda ikke er klar for lange løp på sti. I stedet løp jeg mitt eget lille halvmaraton hjemmenfra på Sthanshaugen, opp til Ullevålseter langs vestsiden av Sognsvann, ned igjen langs østsiden og med et lite pitstop på Nordberg skole for å heie i mål mine venninner Aina og Kristina som gjorde imponerende debuter på Heltravern. Så løp jeg videre hjem slik at det tilsammen ble 21 km.

Fin runde på 21 km.



Bra stigning den første mila.

Foten funker ganske bra nå på lengre turer på jevnt underlag, og det lover jo godt når det gjelder Oslo Maraton. Neste helg har Torill og jeg den spektakulære planen om å løpe til Drammen, etter å ha blitt inspirert av en artikkel i DN aktiv. Vi får se om vi kommer hele veien fram uten å havarere i Sandvika eller Lier. Eksklusiv reportasje kommer.

Sognsvann rundt medsols 29. august

I dag var mitt andre SRM i år. Første SRM etter at jeg forstuet ankelen. Så jeg forventet vel ikke akkurat en ny pers, men hadde håpet å komme inn på rundt 14. Jeg følte det gikk ganske raskt rundt vannet og at jeg klarte å ta ut alt, så da jeg kom i mål tenkte jeg at målsettingen var i havn. Men klokka mi viste nærmere 14:30, og jeg spekulerte i om jeg kanskje hadde startet den for tidlig. Men det hadde jeg selvfølgelig ikke - fasiten var 14:26. En forklaring på at jeg følte at det gikk så fort rundt vannet kan være at jeg startet i en senere pulje enn det jeg pleier. Når jeg har startet i tidligere puljer med raskere løpere er det flere som løper forbi meg, og jeg løper ikke forbi så mange. Nå var det omvendt, noe som ga meg illusjonen om at det gikk fortere enn det faktisk gjorde.

Så ingen rekordtid i dag, men jeg skal kanskje bare være glad for at jeg kan løpe igjen. En liten trøst er også at gjennomsnittspulsen i dag lå rundt 10 slag lavere enn det den pleier på SRM. Noe jeg velger å tolke som at jeg har mer å gå på, selv om jeg følte at jeg presset meg opp mot maks i dag. Som grafen viser (ja jeg er en nerd), har utviklingen i år mildt sagt vært urovekkende. Snart er jeg tilbake på tidlig 2011-nivå.... Håper å snu trenden utover høsten!

 

 

 

Back in business...Nesten

Det har vært lite aktivet på disse sidene i det siste, rett og slett fordi det ikke har vært så mye løping å skrive om. Det er rundt 3 uker siden jeg tråkket over. Jeg hadde to løpeforsøk den andre uka men klarte ikke mer en 2 km hver gang. Forrige uke gikk det bedre med 2 ganger 6 km. I dag var det tid for å prøve å løpe en mil og det gikk helt fint! Turen gikk fra Sthanshaugen opp til Sognsvann og rundt vannet, og tilbake igjen - til sammen 14,2 km.

Men foten er ikke helt 100 % igjen, det merker jeg på ujevnt underlag og når det går bratt nedover. Så jeg tror jeg må stå over 30 km i ulendt terreng på Nordmarkstraver'n på lørdag. Kjipt, for det er et skikkelig morsomt løp!

Status forstuet ankel - første løpetur

I dag løp jeg for første gang siden jeg tråkket over forrige tirsdag. De tre første dagene klarte jeg så vidt å gå på foten. Men det at jeg i det minste klarte å halte rundt omkring tyder på at det ikke er den verste typen forstuelse. Sykling viste seg fort å være den mest komfortable måten å komme seg fra A til B på. Jeg skaffet meg også en balansepute som jeg har bedrevet eldretrim på de siste dagene for å styrke ankelen (og for å finne ut at jeg har en ganske dårlig balanse). I går gikk jeg en litt lengre tur for første gang. Det gikk rimelig greit, men jeg har fortsatt en liten halt i steget. Uansett følte jeg nå i dag for å teste ut hvordan det gikk å løpe.

Testløypa gikk rundt Sthanshaugen. Det holdt med to runder, altså i overkant av beskjedne 2 kilometer. Det gjorde ikke vondt og det er bra. Men ankelen føltes svak og som om den når som helst kunne gi etter (jeg løp med et elastisk ankelbånd som støtte). Så alt i alt virker det som det går veien, men fortsatt litt igjen til ankelen er som normal. Spørsmålet er om det er realistisk å stille opp på Nordmarkstraver'n om to uker. Prøver antageligvis en litt lengre løpetur i morgen. Jeg har også et håp om å løpe Sognsvann rundt medsols på onsdag. Men jeg får vel ta en dag av gangen.

Sellanrå opp og forstuet ankel

Etter at det hadde bøttet ned i dagesvis var det i går tid for å løpe opp den bratte og gjørmete stien fra Skar til Sellanrå. Anledningen var det tredje av fem utholdenhetsprøver i Maridalalpenes motbakkecup.

Regnet hadde i det minste gitt seg da startskuddet gikk, men forholdene var mildt sagt begredelige. Vi var på forhånd varslet om at det var et gjørmehull et sted i løypa som man kunne synke ned i. Så her gjaldt det å ikke skli ned en skrent, eller drukne i et gjørmebad.

Etter 4 ukers sommerferie med litt ujevne løperutiner og alt for jevn vinkonsumering hadde jeg kviet meg i vel en uke til den halvtime lange smerten som ventet på vei opp disse bakkene. Så i det minste var jeg mentalt forberedt, men under disse bakkeløpene må jeg alltid kjempe imot impulsen til å bryte i det løpet setter i gang og det umiddelbart føles veldig slitsomt ut. Pusten går som på en strandet hval, og jeg forsøker å stenge ut alle tanker om stigningen og tiden som gjenstår, og konsentrere meg om å sette et bein foran det andre og løpe så mye som mulig mellom klyvingen.

Etter den første lange stigningen er det heldigvis litt bortover og så litt nedover hvor man kan hente seg inn, i motsetning til i de andre motbakkeløpene i cupen som så vidt jeg husker byr nesten bare på oppoverbakker. Til gjengjeld er det gjørmete og kupert i nedoverbakkene og man må jobbe litt for å ikke stupe over ende. Flere steder er det også rene hinderløypa med trestammer tvers over løypa som må forseres. Så kommer det omtalte gjørmehullet som det er teipet rundt så man ikke løper rett oppi, men jeg klarer likevel å synke ned til hoftene ved ytterkanten av hullet.



Våte forhold på vei opp til Sellanrå. Foto: Stian Møller.

Etter hullet er det som å løpe i en gjørmete elv og det er i hvert fall ikke lenger noe vits i å forsøke å hoppe fra stein til stein, her er det bare å vade rett igjennom. Deretter på’n igjen med bratt stigning. Den siste kraftanstrengelsen består i å bestige noen bratte svaberg. Disse husker jeg fra i fjor og er heldigvis forberedt på hva som venter. Det er utrolig bratt og i tillegg kjempeglatt og jeg holder meg fast i røtter og strå mens jeg uelegant klyver oppover. Trøsten er at jeg vet at det nærmer seg slutten av løypa. Endelig får jeg glimt av hytta på Sellanrå og lunter inn til en tid minst to minutter treigere enn i fjor (i skrivende stund er resultatene fortsatt ikke helt klare og usikker på når jeg slo av egen klokke). Godt at man kan skylde på forholdene!

På vei ned igjen har Torill og jeg en buss å rekke, og vi småløper nedover den glatte løypa sammen med resten av deltagerne. Jeg har det med å gå på trynet opptil flere ganger på vei ned fra disse motbakkeløpene, sikkert fordi jeg er sliten, ukonsentrert, og euforisk over at smerten er overstått og prater i et kjør. Først plomper jeg ned i et gjørmehull (det samme som på vei opp). Rett etterpå i et annet. Og så lengre ned på stien hvor det egentlig ikke er særlig kupert tråkker jeg noe så innmari over. Jeg havner rett ned på bakken og vrir meg rundt i smerte verre enn Ronaldo etter en takling. Heldigvis befinner det seg akkurat der og da en skiløper som det viser seg har hatt en del erfaring med forstuinger. Resolutt bruker han hårbåndet mitt til å forbinde ankelen min, og gir meg mange nyttige tips om videre behandlig. Min redningsmann!

Med forbundet ankel og Torill som støtte går det greit å halte ned til parkeringsplassen. Bussen som bare går en gang i timen er selvfølgelig long gone og alternativene som er å vente på neste buss, eller å gå hele veien ut av Maridalen på forstuet ankel er lite fristende. Heldigvis treffer vi på enda en redningsmann som kjører oss hele veien hjem. Utrolig mange hyggelige og hjelpsomme folk blant løperne!

RIKE-prinsippet i prakis

I dag var det en aldri så liten utfordring å karre seg til og fra jobben og foten er veldig vond å trå på. Men den ser ikke så verst og hevelsen er ikke så stor, så jeg tror og håper at skaden ikke er for ille. Etter å ha lest meg opp på emnet kjører jeg nå RIKE-prinsippet som det heter på norsk. Det vil si RO-IS-KOMPRESJON-ELEVERING. Så her sitter jeg med beinet i været med ankelen surret fast i et elastisk bånd som jeg har kjøpt for anledningen. Ellers legger jeg også innimellom på is eller smører på med ibux-gel. Dette er første gang jeg har tråkket over. Det har vært nære på mange ganger, men jeg har alltid klart å stabilisere i siste øyeblikk. Jeg hadde faktisk begynte å innbille meg at jeg var immun mot å tråkke over, men det var selvfølglig ikke tilfelle. Nå er jeg redd for å få en ankel som jeg lett tråkker over på, siden jeg har hørt at man tråkker lettere over hvis man allerede har tråkket over tidligere. I følge ekspertene kan man unngå dette ved å komme raskt i gang med å trene ankelen, og et balansebrett skal visst være tingen. Jeg får anskaffe en slik en de nærmerste dagene.

Håper jeg kan begynne løpe igjen rimelig raskt. Jeg som hadde så mange treningsplaner fram mot Nordmarkstraver’n 1. september. Det spøker i hvert fall for treningsturen fra Stryken til Sognsvann som jeg og Torill hadde tenkt å løpe nå på fredag. Fortsettelse følger.

Reportasje fra løpet på kondis.no og http://sognsvannrundtmedsols.no/2012/08/10/sellanra-opp-deltakerrekord-i-meget-vat-loype/.

Sommerlektyre for løpenerder II

Sommerferien nærmer seg slutten, og av mangel på løping har jeg forsøkt å kompensere med å lese om løping. Kanskje ikke helt det samme, men føler meg i hvert fall inspirert nå til å løpe mye når høsten og hverdagen igjen setter i gang. Første bok jeg leste var Born to Run av Christopher McDougall, nærmere omtalt her. Andre bok som nå er ferdiglest er Why We Run av Robin Harvie.

I boka følger vi forfatterens utvikling fra maratondebutant til ultradistanseløper, og oppladningen til Spartatlon – et løp på 243 kilometer som går fra Aten til Sparta. Vi følger Harvie i de 12 månedene fram til løpet, hvor han etterhvert blir besatt av løping og alt han gjør handler om Spartatlon. De siste månedene før løpet, løper han opp mot 200 kilometer i uka og er med i flere ultraløp.

Boka har den beskrivende undertittelen A Story of Obsession. Harvie forsøker å forklare hva det er som driver ham til å løpe i mange timer hver dag, og også si noe generelt om hvorfor mennesker løper - alt fra mosjonisten som løper den faste 3-kilometers runden et par ganger i uka til de som løper ekstreme distanser. Dette spørsmålet forsøker forfatteren å besvare gjennom en rekke filosofiske refleksjoner og akademiske digresjoner. Uten å avsløre forfatterens svar på dette, kan jeg si at jeg fant mer interressant selve beskrivelsene av det ekstreme treningsregimet til Harvie, enn de teoretiske drøftingene av problemstillingen. Høydepunktet er beskrivelsen av selve løpet i slutten av boka. Hvordan Spartatlon gikk for Harvie, og om han klarte å gjennomføre skal jeg heller ikke røpe her.

De to løpebøkene jeg har lest i sommer var vel verdt lesningen. Men nå holder det med løpelitteratur for en stund, og jeg har nå fordypet meg i en spennende krim som heldigvis faller utenfor denne bloggens tematikk.

Ha en fortsatt god løpe/lesesommer!

Sommerlektyre for løpenerder

Her om dagen satt jeg på Arlanda flyplass og dro opp av veska Born to Run av Christopher McDougall, Why We Run av Robin Harvie og siste utgave av Runner's World, og det slo meg at nå har jeg offisielt blitt en skikkelig løpenerd. Eller nerdetendensene har vel vært der en god stund. Som for eksempel før da jeg å pleide å plotte inn løpedata  i et excel-ark og foreta diverse beregninger! Dette var før jeg hadde en Garmin pulsklokke til å gjøre alt dette for meg. Nå bruker jeg i stedet timer inne på Garmin Connect på å fordype meg i løpestastistikk og sammenligne høydeprofiler og pulsgjennomsnitt.


Men det er først i det siste jeg har begynte å lese bøker om løping. Born to Run av Christopher McDougall handler om forfatterens møte med og fascinasjon over Tahumara - en indianerstamme i Mexico hvor medlemmene kan løpe usedvanlig lenge og langt. Poenget i boka er vel at vi alle er som Tahumara-indianerne, nemlig født til å løpe, bare at til forskjell fra disse indianerne så har vi i den vestlige sivilisasjonen fortrengt dette urinstinket. Og skal vi ta forfatteren på ordet har Nike-konsernet en stor del av skylda for dette gjennom produksjonen av superdempende joggesko. På typisk amerikansk vis inneholder boka en hel del klisjeer og namedropping av amerikanske løpere og eksperter.

Men når det er sagt så mener jeg dette er en vellykket bok om løping. Hvorfor? Den ga meg lyst til å løpe mer. Og lengre. Spesielt synes jeg det var spennende å lese om forskjellige ultraløp. Etter å ha lest boka ferdig vurderer jeg følgende:

1) Å løpe et ultraløp. Jeg må si det virker veldig forlokkende. Kanskje neste år?

2) Jeg har ikke latt meg overbevise av barfot-trenden så langt. Men etter nesten 300 sider med barfot-propaganda så får jeg litt lyst til å slenge av meg skoene og løpe barfot over gressplenen. Kanskje det har noe for seg. Men det sitter langt inne å ta på seg sånne fivefingers under et løp - det ser jo litt rart ut...

Den andre boka som jeg dro opp på Arlanda, Why We Run av Robin Harvie, er jeg så vidt i gang med. På baksiden reklamerer den med "if you have ever wondered what makes you lace up your trainers, and why you keep coming back for more...". Så dette virker lovende! En nærmere omtale kommer når boka er ferdiglest.

Fagervann Opp 3. juli 2012

I dag var det 2. løp i Maridalalpenes motbakkeløp: Fagervann Opp. Jeg var også med i fjor, så jeg hadde en tid å slå. I fjor løp jeg på 20:44. Jeg var optimistisk og trodde jeg kunne løpe fortere i år. Også et stort pluss å vite at prøvelsen i dag ville vare omtrent 10 minutter kortere enn Rett til værs i forrige måned.

Det har vært rekordstor påmelding og over 100 løpere stiller til start. 250 høydemeter skal bestiges på 2.8 km. Startskuddet går. Stigningen begynner nesten med en gang og bakkene er bratte og ubarmhjertige. Overraskende tidlig må jeg gi opp løpingen og gå over i klyving mens jeg hiver etter pusten. Begynte jeg virkelig å gå så tidlig i fjor også? Husker ikke om jeg klarte å løpe opp de første bakkene i fjor, eller om jeg bare har fortrengt at det var så tidlig blodslitet starter. Det er også en knekk i moralen at det ser ut som alle andre løper og at man er den eneste som går. Men det er vel fordi det er helt i starten av løpet og jeg fortsatt har de raskeste løperne i synsfeltet der jeg ser dem storme opp bakkene før de blir borte for godt.


Torill i fin stil på vei oppover.
Foto: Lasse Wilhelmsen, kondis.no

Resten av løpet veksler jeg mellom å gå i de bratteste partiene og prøve å løpe med en gang jeg har ork til det. Torill er først bak meg. Så går hun forbi og jeg gjør ikke en imponerende innsats for å henge på. Ser henne stadig. Prøver å løpe litt mer enn å gå og kanskje jeg kan ta henne igjen etter hvert. Men avstanden blir større og større og jeg gir det opp. På et tidspunkt er jeg så dum å se på klokka noe jeg nesten aldri gjør når jeg er med i korte og smertefulle løp. Den viser 10 minutter. Altså like mye tortur gjenstår som det jeg allerede har vært igjennom. På mangel av Torills rygg finner jeg noen andre jeg kan veksle på å kappes med oppover de kuperte bakkene. I myrområdet mot slutten plomper jeg i gjørma.  Etter gjørmebadet er det ikke langt igjen. Endelig i mål til 21:47. Et drøyt minutt treigere enn i fjor!

Jeg er litt skuffa over tiden i dag. Neste bakkeløp er Sellanrå opp 6. august. En ny mulighet til å slå tiden fra i fjor!


Torill og meg etter målgang. Tydelig hvem som har fått seg et gjørmebad.

Lagbilde fra toppen. Stemningen er alltid god på bakkeløpene i Maridalen. 
Foto: Lasse Wilhelmsen, kondis.no

Reportasjer fra løpet:
http://sognsvannrundtmedsols.no/2012/07/03/loyperekord-og-deltakerrekord-i-det-5-fagervann-opp/

http://www.kondis.no/begivenhetsrik-aften-paa-fagervann-opp.5071081-127693.html

Om å kjøpe for trange sko. Og ny pers!

For noen uker sider kjøpte jeg 2 par sko som jeg syntes var superkule. Sånne som jeg setter på utstilling i stua med en gang de er tatt ut av skoesken før anledningen byr seg til å ta dem med ut på tur. Jeg kjøpte et par Adidas Adizero Adios. Jeg skulle egentlig bare dra på rekognosering i sportsbutikkmekka Storgata, men på XXL fant jeg ut at dette paret må jeg jo ha. Dette var en uke før Nordmarka Skogsmaraton. Fra før løp jeg rundt i fetteren til Adios, nemlig Aegis. Hva som egentlig er forskjellen på disse to lettvektmodellene fra Adidas har jeg enda ikke helt skjønt. Jeg var i hvert fall på jakt etter et par der det ikke festet seg store steiner i sålen etter noen kilometer på grusveier, slik som har hendt hver gang jeg har løpt rundt i Nordmarka med Aegis. Ikke særlig praktisk på et skogsmaraton. Så Adios framsto for meg som en perfekt modell til skogsmaraton, spesielt også på grunn av litt continental-gummi fremst på sålen – dette ville gi meg ekstra grip på sleipe steiner inne på den korte sti-delen av løpet.

Adidas Adizero Aegis. Mine forhenværende favorittsko som nå delpensjoneres.
Det dumme med dem er at ganske store steiner fester seg i det store hakket i hælen.

Fetteren til Aegis og mitt nye kjøp: Adidas Adizero Adios. Ingen store hakk i sålen hvor mellomstore steiner kan feste seg.
MEN: Bittesmå stein fester seg i de små hakkene. Irriterende på skogstur og sliter sikkert ut skoen mye fortere.

På vei til kassa fikk jeg også øye på et par fullblods terrengsko fra Adidas (Response Trail), som jeg heller ikke klarte å motstå. Etter skogsmaraton er jeg klar til å bytte ut grusveier med stier som oppladning til Nordmarkstraver’n i september. Jeg har ikke vært så fornøyd med terrengskoene jeg har fra før av – (Adidas Adistar Raven 2). De er alt for klumpete, og selv om de ikke blir våte øyeblikkelig fordi de er ”climaproof”, er ulempen at når det først kommer inn vann, som er uunngåelig på et lengre løp på våte stier, slipper ikke vannet ut igjen – og skoene blir enda tyngre enn de i utgangspunktet er.

Adidas Response Trail. Røff såle for sleipe skogstier.

Begge skoparene kjøpte jeg i samme størrelse som mine Aegis og foregående Adidas-modeller, fordi jeg føler de har passet bra. Men jeg burde nok vært mer kritisk og ikke stolt blindt på at jeg har en størrelse i adidas som er ”min”. Jeg prøvde dem jo, og syntes nok de var litt trange foran, men var for utålmodig og tenkte ja ja det går seg til, og de utvider seg jo. Dette straffet seg på skogsmaraton uka etterpå. Selv om storetærne fikk gjennomgå, spesielt i nedoverbakkene, så var det ikke verre enn at det gikk an å bite i seg smerten og fullføre med begge tåneglene i behold (det var spennende å ta av sokkene). MEN hadde vanvittig vonde og ømme tær i dagene som fulgte, og fortsatt gjør det vondt hver gang jeg tar på meg løpeskoene. Også terrengskoene føles trange på løpetur og gir tærne juling. Så jeg er redd jeg har kjøpt to flotte og fancy skopar som er for små.

Etter å ha søkt litt på nettet på jakt etter en løsning, har jeg i dag levert inn skoene til blokking i Löplabbets butikk i Pilestredet der de har en maskin til slikt. 300 kr per par! Så nå er jeg veldig spent på om det fungerer. Hadde jeg kjøpt skoene på Löplabbet hadde det vært gratis, så det er straffen for å tenke at jeg klarer meg fint uten deres ekspertise og at jeg kan gå på egen hånd og finne de skoene jeg trenger selv på XXL til noen hundrelapper billigere.

Så det var dagens skobekymringer. Dagens gode nyhet er at det ble pers på ”runden” – en fast runde på 5,8 km som jeg løper i nabolaget når jeg ikke gidder å dra opp til skogen, eller bruke mer enn en halvtime på trening. Det gikk på 27:43 i dag. 28:14 var forrige pers så ganske fornøyd med den (forøvrig løp jeg i mine Nike Lunaracer mens Adios er til blokking, pleier å bruke Lunaracer når jeg skal løpe så fort jeg kan på Sognsvann rundt medsols). I morgen er det bakkeløp i Maridalen -Fagervann Opp, så får håpe jeg ikke har brent alt kruttet. Og kanskje terrengskoene er ferdig blokket og klare til den tid.

Den faste runden i nabolaget på 5,8 km.

Sognsvann rundt medsols 27. juni 2012

I fjor oppdaget jeg Sognsvann rundt medsols eller SRM som det heter blant de innvidde. Løpet som hver onsdag i sommerhalvåret samler et par hundre masokister som beiner så fort de kan de 3 258 meterne rundt vannet. Alt fra hobbymosjonister i alle aldre til en og annen profesjonell mellomdistanseløper er å finne på startstreken.

Etter første løp var jeg hekta på SRM. Forbedringskurven var bratt, og snart handlet hver onsdag om å knipe inn noen sekunder i forhold til gangen før. Og stort sett hver gang ble det en ny pers hvor jeg tenkte at nå kan jeg umulig løpe så mye som et sekund raskere enn dette her. Ved slutten av sesongen løp jeg 1 minutt og 11 sekunder raskere enn debuten og hadde presset ned tiden til 13.44.

SRM er forferdelig vondt. Man har knapt passert volleyballbanen før pulsen er oppe i maks og man lurer på hvordan i all verden man skal klare å holde det gående rundt resten av vannet. (Det er for øvrig på SRM jeg har kommet opp i høyeste puls noen gang på 202 slag i minuttet!) Langs vestsiden av vannet begynner blodsmaken i munnen å melde seg. På kortsiden av vannet begynner magen å bli urolig, og på østsiden av vannet setter brekningsrefleksene i gang. De uendelig lange siste hundre meterne er det om å gjøre å ikke kaste opp, noe man endelig kan gjøre når man har passert målstreken og kan falle om på plenen og la brekningene få fritt utløp (det kommer jo ikke noe opp da).

I går var det årets første SRM for min del, og jeg var spent på hvordan det ville gå i forhold til i fjor. Jeg tvilte på at jeg ville klare å løpe like raskt som bestetiden min. Jeg har ikke løpt mange korte løp med høy intensitet i år bortsett fra Holmenkollstafetten og bakkeløpet Rett til værs i begynnelsen av juni, så beina har vært mest innstilt på langturer. Jeg tenkte at en grei målsetting var å komme inn under 14 minutter.

Tidligere på dagen gruet jeg meg ganske mye til det smertefulle kvarteret som jeg visste ventet senere på kvelden. Sånn er det egentlig hver onsdag jeg skal løpe SRM på kvelden, og jeg prøver å tenke minst mulig på det (med vekslende hell) og bare stille opp og la det stå til. Jeg har vel også blitt bedre til å takle løpenervene i forkant, etter hvert som man har fått mer øvelse i å være med i konkurransesituasjoner og i å ha det vondt.

Etter en rolig oppvarming rundt vannet er det endelig klart for å teste årets SRM-form. Starten går og jeg setter ut i et noe roligere tempo enn jeg gjorde de siste gangene i fjor. Beina kjennes ganske lette og greie ut. Det holder også fram til den andre svingen langs vestsiden av vannet før ubehaget begynner å sette inn. Når det først har skjedd er det bare å stå i det. Jeg løper forbi en del stykker, og en del stykker løper forbi meg, som vanlig er på SRM. Rundt meg puster og peser folk og det er også en trøst å føle at du ikke er den eneste som har det vondt. Noen har det til og med kanskje enda vondere ut fra lydene de utstøter. Jeg kommer endelig i mål og slenger meg i god gammel stil ned på plenen og kaster opp uten å kaste opp, og bruker de siste kreftene jeg har på å krype inn under skyggen av nærmeste tre og legge meg i stabilt sideleie. Men utrolig hvor fort man kommer seg (Garmin viste recovery heart rate på 62) og i løpet av et minutt er kvalmen erstattet av euforien over at man er ferdig for denne gang, og skal hjem og spise hjemmelaget pizza og se på semifinale i EM. Tiden ble 13.58. Altså godkjent. Neste gang er målet 13.55. Jeg har definitivt noen sekunder å hente i starten. Og i løpet av sommeren håper jeg at jeg slår tiden fra i fjor. Og en vakker dag kanskje under 13.30…?

Garmin-data fra løpet: http://connect.garmin.com/activity/193626271

Nordmarka skogsmaraton 16. juni 2012

Jeg var i tvil på om jeg egentlig var klar til å prestere noe særlig bra på lørdag, etter en variabel oppladningsuke med 30-årsfeiring (min egen), sommerfest med jobben og i det hele tatt en livsstil de færreste kanskje vil forbinde med maratonløping. Like fullt visste jeg jo at jeg og Torill (fast løpekamerat) hadde gjort ”leksene” våre, ved at vi hadde løpt en langtur på 2 til 3,5 mil nesten hver helg i mai og fram til nå. Skogsmaratonløypa hadde vi løpt gjennom et par ganger (minus omveien til Hakkloa), så vi visste hva vi gikk til. Det var heller ikke mitt første NSM. Jeg debuterte i fjor, så spenningen var knyttet til om jeg ville klare å løpe fortere i år. I fjor gikk det over all forventning. Siden det var mitt første maraton og det var en kupert løype var målet den gang 4.30. Så jeg gråt nesten av glede da jeg kom inn på 3.57. I år var målet 3.55, med et håp om å presse det ned mot 3.50.

Som alle andre som skulle ut og løpe skogsmaraton denne lørdagen, var dagens første utfordring bekledning. Yr.no var til lite hjelp med en helgardering på 0,3-13 mm regn i tidsrommet for løpet. Korte tights eller lange tights? Kortarmet skjorte eller langsarmet skjorte? Steps eller sokker? Et enda større og viktigere spørsmål som ikke hadde noe med været å gjøre, var om jeg skulle bruke mine nye lekre knæsj oransje adidas adizero adios. Jeg hadde løpt med dem et par kortere turer, men var i tvil på om de var tilstrekkelig løpt inn. Ekstra bekymringsverdig var at det føltes som om de var litt vel mye i kontakt med storetærne når jeg tok dem på. Hvordan ville det da føles etter 4 mil med løping?

Tre kvarter før løpet kjører Torill og jeg inn på parkeringsplassen på Sognsvann og regnet bøtter ned. Vi drøyer det i det lengste i de varme og deilige bilsetene, mens vi sender empatiske tanker til løperne som hadde startet kl 9. Regnet letter heldigvis noe, og etter at vi har skiftet i garderoben (det ble korte tights, kortarmet skjorte, sokker og superskoene adidas adizero adios) og hentet startnummer stikker sola fram. På startstreken står et rekordstort startfelt klare til dyst, og SRM-speaker Heming sprer god stemning.

Startskuddet går og de første kilometerne går ut på å posisjonere seg i løypa, å løpe forbi noen her og der, passe på å ikke kræsje inn i noen, holde litt igjen så pulsen ikke går i været, men samtidig for hver kilometer passe på at man følger tidsskjema som er et papirbånd som jeg har klistret rundt håndleddet der det står 03.55 på (geniale bånd som man kan lage på: http://www.marathonguide.com/fitnesscalcs/PaceBandCreator.cfm).

De første kilometerne går raskere enn tidskjema, men dette betyr selvfølgelig også at pulsen ligger urovekkende høyt. Dette velger jeg etter hvert å ignorere ganske enkelt ved å skifte displayet på klokka fra puls-visning til tid-visning. Torill henger på som en klegg selv om hun på forhånd har sagt at hun går inn for en rolig start i det som for øvrig er hennes maratondebut. Et sted mellom Bjørnholt og Hakkloa drar hun ifra i et forrykende tempo. Jeg prøver å henge på, men jeg mangler det ekstra giret og avstanden blir større og større. Ved halvmaratonsmerket viser klokka 1.55 så i forhold til tidsskjema ser det veldig lovende ut. Ved neste drikkestasjon er Torill på vei ut mens jeg er på vei inn, så pit-stopen gjør jeg så kort som mulig og klorer meg fast i ryggen hennes. Ved Kikut er det påfyll med rosiner og risting av noen utrolig stive bein som nå skal inn i et av de hardeste partiene i løypa. Etter en kort oppoverbakke etterfulgt av en nedoverbakke og noe bortover, er det 3 forferdelige seige kilometer opp mot løypas høyeste punkt. Heldigvis er jeg mentalt forberedt på denne prøvelsen, og har lært etter fjorårets løp og alle treningsturene at når du tror at du kanskje ser toppen, så er det enda masse oppoverbakker igjen så bare bit tenna sammen og sett et ben foran det andre og pust dypt ned i magen og senk skuldrene og ikke se for mye framover…

Løypeprofilen. Ganske brutalt.

Endelig etter alle monsterbakkene kan man sette utfor i nesten 2 kilometer før man igjen skal klatre opp grusveien til Kobberhaughytta i en laaang kilometer. På matstasjonen ved Kobberhaugene er det som kjent loff med syltetøy å få. Mer av næringsvett enn av matlyst griper jeg en skive og kaster meg inn på stien, eller rettere sagt sjangler inn på stien mens jeg holder på å kveles av loffskiven som jeg har stappet i sin helhet inn i munnen. Selv om det er gjørmete og tungt å gå over på sti, gjør det også godt å få variasjon i underlaget og ristet litt løs. Ut av stien er det bare å spille på lag med tyngdekraften og peise nedover bakkene. Selvfølgelig gjør det vondt i alle ledd i kroppen, og som jeg hadde fryktet på forhånd er storetærne fryktelig vonde. Men nå er det snart bare en mil igjen og jeg er ganske sikker på at jeg vil overleve. Det verste som gjenstår er de to fæle bratte bakkene opp mot Ullevålseter, de korte bratte oppoverbakkene etter Ullevålseter, før det bærer nedover nedover nedover (jeg ”skulker” den siste drikkestasjonen for nå vil jeg hjem) opp til kraftledningene nedover nedover kjedelig flatt parti litt ned litt opp ned til sognsvann og den lille laaaange siste bakken før 42 kms merket og 195 meter igjen og så er øyeblikket kommet som man aldri trodde skulle komme da man får øye på målseglet og alle menneskene i målområdet og tar ut de siste kreftene for å kanskje ta igjen han som ligger rett foran (det går ikke) og jeg holder på å rive ned en funksjonær i det jeg snubler over målstreken 4 minutter raskere enn i fjor til tiden 3.52.55. I de siste to timene har jeg tenkt ”aldri mer igjen, aldri mer igjen”, men ikke før har de verste krampene gitt seg er målet for neste år klart: Under 3.50!

Jeg hadde egentlig tenkt å servere fotografen et seierssmil men trodde ikke han tok bilde av meg. Her i min egen verden "snart 1 kilometer igjen, snart 1 kilometer igjen, snart 1 kilometer igjen". Foto: Kjell Vigestad på kondis.no

Utdrag fra løpedataene på Garmin. Høydestigning 1 141 meter! Gjennomsnittspuls på 174!

Data fra løpet på Garmin Connect: http://connect.garmin.com/activity/189932144#

Hjemmesidene til Nordmarka Skogsmaraton: http://www.skogsmaraton.no/index.html

Reportasje på kondis.no: http://www.kondis.no/nilsen-med-loeyperekord-i-skogsmaraton.5065770-127676.html